Solvei og jeg
Da har GPS-en blitt testet ut, og utfra disse erfaringene har jeg bestemt å gi min bilvenninne hennes nye navn – Gruelig Pratesyke Solvei (GPS) – herettter benevnt som bare SOLVEI.
Solvei og jeg har har nå hatt noen turer sammen, og hun er grei nok. Dog hun er ikke helt til å stole på, og hun hører definitivt ikke etter hva jeg prøver å fortelle henne. Den damen har sin egen vilje, og det nytter ikke å fortelle henne sannheten. Hun står på sitt. Basta. Jeg prøvde for eksempel å fortelle henne at her skal vi inn du, men Solvei insisterte på å kjøre videre. «Du er nå fremme ved bestemmelsesstedet» sa hun rett etter. «Men Solvei, jeg kan jo ikke parkere her midt i veien, og ikke har jeg med med klatreutstyr til å bestige den bratte skrenten, for å komme opp til et eventuelt hus der oppe». Damen holdt på sitt, så jeg måtte overhøre henne og komme frem til rett sted på egenhånd.
Iblant tror jeg også hun er litt mørkredd, eller har tunellskrekk, for hun liker mye bedre gørrsmale små veier fremfor tuneller, bare fordi veien muligens er 4 m kortere å kjøre. Jeg har prøvd å forklare på en vennlig måte at den tunellen ikke er farlig, men nei, hun må rett og slett tvinges, Ved å si det magiske ordet VIA. Da kan vi sammen kjøre gjennom tunellen uten noen problemer.
Siden hun også er litt lat, eller muligens haster for å komme frem til målet med minst mulig kjørte metere og anstrengelser, er jeg redd hun kan få oss opp i uventede situasjoner. Som skogsbilveier og slikt. For det har hun også prøvd. «Jeg kjører bil og ikke motorsykkel» måtte jeg forklare henne en gang veien ble direkte smal. Og jeg begynte å betvile hennes evner som bokstavelig talt stifinner. Selv jeg med mine speiderferdigheter begynte å vurdere, det er ingen skam å snu… hvis jeg bare hadde funnet et sted å snu. Men Solvei, som den stadige optimist hun er sa: » kjør 1 km til og sving til venstre ved neste kryss». Joda vi kom til krysset, svingte til venstre og fant igjen en ordentlig vei.
Når det gjelder adresser er den damen ekstremt trassig, hun viser meg kun frem til offentlig godkjente veinavn. Prøv deg med en vei som de lokale har hatt samme navn på i hundre år, hun setter seg helt på bakbeina. «Men Solvei, lokker jeg pent, det heter jo det». Ikke tale om, damen vil rett og slett ikke før jeg finner det nye offentlige navnet. Men iblant så blir jeg også litt trassig, så da får ikke Solvei noe strøm og mister munn og mæle. Mens jeg kjører rett frem til stedet, for jeg vet jo veien, skulle bare teste om hun også visste det. Æddabædda Solvei, jeg fant det alikevel jeg 😀
Samtidig til tross for at vi har våre særegenheter begge to, tror jeg det kan bli et godt samarbeid tilslutt. Når vi bare lærer hverandre å kjenne litt bedre.