For å lese dette blogginnlegget trenges det 2 ting; humor og kjennskap til ordet å humre
Denne sørlanske perlen av to ord, som kan bety så mye. Med muligheter for to bokstavers utvidelse i slutten av setningen, og to bokstavers utvidelse i starten. Da blir dettte en linje med ord som gir uante muligheter for den som er født og oppvokst på sørlandet, eller tilfeldighvis forstår dette stammespråket.
I all sin fullkommne prakt lyder da setningen slik: Hæ, åffå de då!
La meg få lov til å forklare det hele litt nærmere, for det er egentlig like lett som latin for de fleste. Vi starter med «Åffå de?» Hvilket direkte oversatt til bokmål blir; «Hvorfor det». Men så lett er det ikke skal du vite. Dette enkle utrykket kan ha mange betydninger, blant annet: A. kan du si meg hvorfor du tenker sånn? B Jeg er ikke enig med deg! C Er du helt på viddene.
Legger man så til HÆ foran disse to ordene kan det bli en enda tydligere betydning av setningen. Som: Alvorlig talt, du kan da ikke mene det? Idiot, jeg er ikke enig med deg, og himmel og hav, går det ann å være så bortreist.
Og når man så legger til DÅ på slutten kan dette bety noe av det samme som ?! eller to !! Bare sånn for å riktig legge tyngde bak ovenfornevnte tidligere uttalelse, som nå blir; Hæ, åffå de då?!
Nå kan selvsagt dette også bli sagt i en annen sammenheng, og da betyr «Åffå de» mer noe slikt som at jeg forstår ikke helt hva du sier, du må forklare meg mer. Denne typen åffå de, er den enkleste å forholde seg til. Med mindre man har barn.
Jeg var nok et «åffå de» barn. Ærlig talt, man lærer av å spørre. Desverre er jeg ikke helt sikker på om jeg har vennet meg av med dette, eller ikke blitt helt voksen ennå. Så utfra dagsform velger jeg å anse meg som: A. ikke voksen enda, eller B. huff for en vidunderlig uvane du. Og når mottaker av mitt åffå de har svart med en forklaring som nesten kan godtas, kommer da ofte mitt oppfølgningsspørsmål. For det er viktig at man viser at man lytter og er med i samtalen. Her kommer oppfølgingsspørsmålet, som enten kan vært bra, eller gjøre situasjonen meget vanskelig… -Åssen då (då)? Dersom samtalen fortsetter kan man da gå tilbake til start, og stille et nytt spørsmål som viser hvor interessert man er: «Åffå de?» og sånn kan det fortsette. Som dere nå sikkert skjønner kan Åffå de være et fantastisk redskap for å fortsette en samtale, eller i noen tilfeller avslutte den meget raskt.
Jeg er selv mor til et Åffå de-barn. Noe som kunne gi utslag i høye stønn fra min side, kanskje kombinert med å dunke hodet i rattet, dersom man befant seg i bil. Og det gjorde jeg jo iblant. Å bedrive den slags handlinger er hverken bra for mor, hodet eller selve bilkjøringen. Løsningen på denne utfordringen ble tilslutt å svare; Olsen. Hvorfor Olsen skulle belemres med å få brukt navnet sitt på denne måte har jeg enda ikke noen forklaring på, men sånn ble det. Helt til min datter fra baksetet i dyp fortvilelse utbryter: «nei mer Olsa mamma…»
Så over til den mer kompliserte variasjonen, som for det meste bedrives av de over barnestadiet og ofte avsluttes når man når godt-voksen-alder. Og da med alle livets erfaringer glatt bare lar være å svare og sitter der helt rolig til stormen er over.
Her kommer noen små utdrag av den kompliserte versjonen.
Det er da viktig å legge merke til stemmeleie, ansiktsutrykk, kroppsholdning, og ikke minst om vedkommende har en vippende fot nederst på sin kropp. Noe som ofte for en sørlending kan beskrives som å nesten trampe med med foten. Alt dette er tydlige signaler på tilleggsinformasjon til «Hæ, åffå de då», og bør tas med i vurderingsbildet.
Dersom du er helt sikker på at vedkommende faktisk tramper med foten i det uttalelsen «hæ, åffå de då» blir kommunisert klart og tydelig til deg som mottaker… da har du to valg. Enten å svare meget godt for deg, eller å løpe. For det kan ofte bety at du nå har gått laaangt over streken, og ligger særdeles tynnt ann.
Noe sørlandske gutter og menn lærer meget tidlig, av ren nødvendighet. Nå skal det sies at vi sørlanske jenter stort sett er veldig milde, og sjelden tramper med foten.
Hmmm Åffå det..? Er det fordi vi er så søte, eller er det fordi det ligger i enhver sørlendings gener å tolke hele vurderingsbildet, med ekstremt god kjennskap til hva som ligger i «Åffå de». Og derfor like gjerne snur seg bort fra situasjonen og sier; «Drittvær i dag du, men det blir sikker sol og smeigeda i marra.» Og så har man en ny sjanse til «åffå de», men da gjelder det heldigvis været, og det kommende uværet ble avverget med «åffå de?»
Er det rart at jeg kaller dette unikum av en setning for en perle 😉