4 dager i venezia i mai 2012
Fly fra gardermoen til Venezia, og luksustransport inn til Venezia.
Det var litt grått og en ørliten tendens til regn da vi gikk ombord i den lekre trebåten. Ja jeg vet det finnes billigere transport inn, men ikke søren om vi to sørlendinger velger bort en sånn lekker sak med skikkelig motor ombord, fremfor annen transport. Ikke om havet brant! Den tjenestevillige føreren av båten loset sine to damer inn i kahytten, vi måtte jo ikke bli våte skal vite. Det fungerte dårlig, for kort etter stakk det to neser ut, MÅ vi sitte i lugaren!? Ut med oss, med nesa snusende ut mot saltvann og tang og lukten av båt. To frydefulle glis, det eldste på 75 år…med forventninger om å høre brølet fra den motoren vi hørte summet så deilig under dørken. Det endte med to slukørede damer, fyren putret jo agårde, det var fortærendes så seint det gikk. Men det skal han ha, han fortøyde båten sin og loset oss helt frem til hotellet, og takk for det. For vi hadde lett lenge med å finne det, hadde vi vært på egenhånd.
Så det første vi gjorde etter å ha sjekket inn var å finne oss ei brygge, dingle med beina og kjenne på varmen, lukten og se på båtlivet.
Det var før vi skjønte systemet, hvem som var hva av transportene, og at vi satt å så rett på «busstoppet», eller mer korrekt stoppested for Vaporettoene, vannbussene.
Vi hadde hørt historier om lukt, og om høyvann og diverse ting som kunne ødelegge idyllen for oss. Så klart det luktet tang og sjøvann, det gjør det da hjemme også. Men ellers var det bare helt herlig. Komme dit tidlig i mai, og kjenne lukten og følelsen av sommer. Sitte på restaurant i tussmørket, helt nede ved kanalen, så nært at båtene formelig strøk forbi. For en som kommer fra en by som tidligere ble kallet nordens Venedig, Arendal, så var det som om restauranten skulle vært på nederste brede trinnet i Pollen. Så langt borte, likevel så hjemmekjent. Det er bare å innrømme at vi nøt det hele.
To av de berømte broene i Venezia – Rialto
Og sukkenes bro ved Dodgepalasset
Vi brukte mye vapporettoer, og vi brukte mye apostlenes hester – les beina. Vi gikk på kryss og tvers, og syntes det gikk greit å finne frem vi da. Mulig vi hadde flaks, men det var stort sett veldig greit merket helt fra Marcusplassen og opp til jernbanestasjonen. Det som var litt forsmedelig var at jeg hadde noen knær som krangla. Derfor måtte jeg be min 75 år gamle mor om å ikke gå så fort og vente på meg. Det er bare å si som de i Kristiansand » E kanke si e lier de no særli alså» 😉
Vi «busset » hit og dit, bare for å kunne sitte og se på denne fantastiske byen – Venezia
I sin tid ble byen bygget på over 100 øyer litt ute i havet, av innbyggere som ville søke tilflukt fra plyndringen som kunne forkomme jevnlig på land. Vel ute på øyene ble de utsatt for plyndring fra sjøsiden. Som resultat måtte de bygge opp en sterk flåte. Dette ble årsaken til at den selvsamme byen som hadde søkt tilflukt for andre, nå kunne begynne å legge under seg land. Byen ble en sterk sjøfartsby, og tilslutt en av det rikeste og viktigste byene ved Middelhavet.
På den tid var også salt en ettertraktet vare og var det noe venezia hadde mye av var det salt, naturlig nok. Salt som var så verdifullt at selv i dag har vi et ord som kommer direkte fra denne tiden. Ordet salær (lønning) har sin opprinnelse i at arbeiderne ble betalt nettopp med salt.
Byens innbyggere ble også rike og mektige. Noe som kanskje var årsaken til at det var litt innbyrdes knuffing blant den herskende elite, som igjen førte til en litt forkortet levetid for personer som tilhørte visse familier. Sagt på en pen måte.
Et must når man er i Venezia er å se Markusplassen og det som befinner seg rundt der, Sette seg ned på en utekafe i sola og nyte livet som turist. Selv om det er bare å si det rett ut, det koster i bøtter og lass i forhold til 2 gater unna.
Ps, liker du ikke duer, er ikke dette plassen for deg 😉
Et besøk i dodgepalasset, over den berømte broen og inn der fengselscellene var. Veldig deilig å kunne velge å gå tilbake, noe de som ble ført over der før ikke tiden ikke kunne. Det må ha vært rått og kaldt og fælt å sitte der å vente…for mange sikkert uten å vite hva man ventet på.
En annen ting man fort vil legge merke til er alt det fantastiske som er laget av glass, i butikk etter butikk. Mye kommer fra Murano, som har vært berømt for sin glasskunst i veldig lang tid.
Selv om det ikke akkurat var badetemperatur, så tok vi oss allikevel tid til en tur ut til Lido, siden vi var blitt anbefalt det av en venn av meg. Det var litt av en overgang fra den pulserende byen, øøø yrende og til tider litt vel overfylte, til denne noe mer fredelige øya. Etter en stund kom det en vidunderlig parfymelukt sigende, og jeg måtte rett og slett snuse meg frem til dette vellet av godlukt. For et syn. Blå regn…dvs den hvite utgaven, fossende ned over en port. Der og da sa jeg til min mor – sånn MÅ jeg bare ha hjemme. Og nå har jeg det. Den er like grønn hver vår… og jeg sitter og venter på blomster. De kommer nok – engang 😉
Som etterord kan jeg si at jeg fikk mine første hvite blomster i mai 2017, og de luktet himmelsk.