Eventyret om de små blå bussene
Det var utrolig kjekt når Ryanair hadde direkterute Torp – Pisa. Bare noen timer å kjøre til flyplass, og noen nye timer senere var man framme.
Montemagno ligger bare en busstur unna Pisa. Men jeg må nok legge til at det nesten var lettere å komme seg hjemmenfra til Pisa, enn fra fra Pisa til Montemagno. Før vi ble kjent med systemene. Vi kom oss med buss fra flyplassen til jernbanestasjonen i Pisa. Det var også busser der, så vi antok vi var på busstasjonen (hvilket vi overhodet ikke var). Og vi tenkte vi skulle ha en av de bussene… Men nei sa bussjåføren, og la ut en lang forklaring om hva vi måtte gjøre og hvordan. Phu.
Mens vi sto der med våre kofferter, kamerabager og for et lite øyeblikk uten fullt så mye pågangsmot som tidligere, kommer en bussjåfør bort og sier jeg kjører dere opp og viser dere. Litt italiensk ble slengt ut til passasjerene og de nikket, og dermed ble vi kjørt opp og satt av rett ved stoppet. Et lite eventyr bare det.
Det gikk ikke buss så ofte, men til slutt kom det en, tydeligvis skolebussen. Det var mye liv i dem for å si det slik, men fordelen med skoleelever er at de som regel er gode i engelsk, og kunne forklare oss når vi spurte. I tillegg til at de var så myke og spreke at de klarte å kravle seg over og rundt all vår bagasje. For vår buss var liten og blå.
Jeg har desverre ikke så mange bilder av disse små blå, men denne Ikeabussen er på en prikk lik de blå jeg skriver om.
Hvorfor den var liten skjønte vi senere, det var av ren skjær nødvendighet for å komme mellom husene på veien oppover. Der var det TRANGT, vi kunne se skrap på hushjørner fra noen ganger det tydligevis ikke hadde gått så greit.
Plutselig midt i dette vakre, pittoreske, italienske landskapet fyllt med oliventrær, røde valmuer og hus, begynte sjåføren å tute i vilden sky. Ingen andre enn oss syntes å reagere. Lurer du som oss på hvorfor, enkelt, veien var så smal at de som kom i mot kunne høre tutinga og komme seg ut av veien og inn i oppkjørsler eller olivenlunden.
Montemagno var endestasjonen, og vi ble forklart at vi skulle videre oppover og enda litt til oppover. Så vi så gikk og gikk, og helt på toppen stod vårt lille paradis og ventet på oss. Der skulle vi bo i en uke.
De neste dagene tok vi mye buss, og vi lærte tilogmed hvordan vi skulle ordne oss for å ikke bli snikende gratispassasjerer, som vi faktisk var de to første turene. Med bussjåførens velsignelse, vi må antakelig har sett veldig tafatte ut der vi stod å prøvde betale med euro.
Det er nemlig slik at man går inn i en Tabacchi og kjøper enkeltbilletter, pris avhenger av km fra byen. Går inn foran på bussen, klipper kortet i boksen og setter seg pent og pyntlig på plass. Veldig enkelt når du vet hvordan det skal gjøres.
Og når du ikke er sikkert på hvor du er. Eller du faktisk er det, men…din venninne har egentlig rett denne gangen… Ta en buss, og problemet er løst, du er tilbake til et kjent sted.
Lurer du på bussruta, så står det alltid et skilt på stoppestedet. Noen ganger har de også egne «vaktmestre» til å holde orden på ting. Disse løper rundt og gjør sitt beste for at alt til enhver tid er oppdatert 😉 Jeg vil også tillegge at du kan stole på tidene, bussene var like punktlige som hjemme.
Etterhvert ble vi vant til å sitte der å vente på tutinga opp bakken, da visste vi at bussen var i komminga, og vi snart underveis. Nå vil jeg tillegge at disse små blå bussene hadde sine store og mindre særpreg og egenheter.
En kalte vi vannbussen, fordi det ene vinduet, som garantert var av den dobble typen, var fyllt med vann et godt stykke oppover på ruta. Dette vannet fulgte selvsagt naturens lover og bølget seg oppover og nedover inni vinduet, alt etter terrenget. Fasinerende for oss to som satt der og prøvde å se og legge merke til små og store «anderledesting». I tillegg kom også det faktum at man måtte utvise en viss forsiktighet når man satt seg ned, for alle seter og rygger var ikke like stabile som de så ut til. Dette førte naturligvis til noen overraskelser iblant, og litt latter. De som bodde der kjente nok sine busser og seter, for de satt seg pent og forsiktig på de setene som hadde spesielle tilbøyeligheter.
Jeg oppdaget året etter (2014), da jeg bodde i Tri Colli at det var akkurat de samme bussene som gikk der, og at det var akkurat like smalt. Og like italiensk. Men…jeg husker ingen tuting herfra. Bare at det også her var så smalt at det måtte lysregulering til på de smaleste plassene.