Avreisedato 1.mai
Plutselig begynner det å bli en realitet. Jeg kan kjenne på magen at den iblant prøver å hinte litt og si… -hei jeg skjelver litt her nede, er du sikker på du vet hva du gjør? «Nei det er jeg ikke», er svaret. Da har jeg heldigvis Pippimottoet mitt; Det har jeg aldri gjort før, så det har jeg lyst til å prøve.
Hvis man skal vente til man er helt sikker, kan det være for sent. Klart jeg gleder meg, og like klart at jeg er usikker på en masse. Heldigvis har jeg en del flere argumenter for å dra, enn i mot. Jeg er nok også av den eventyrlystne slagen, som mener verden er et fantastisk sted, med mye å se, lære og oppleve. Og da er det bare å si til seg selv:
Hvis ikke du drar, vil du heller ikke få vite noe. Og jeg er vitelysten!
Hvor og hvordan?
Så hvor skal jeg i dette vakre landet som heter Italia, og som har vært eget land siden 1861. Det blir Toscana denne gangen også. Selve stedet heter Alica, og er ringet inn med rødt på kartet. Nærmeste tettsted er Forcoli nesten 2 km unna. 1,8km er ikke så langt sier du, nei det er det ikke, men frem og tilbake blir to ganger så langt… minst. De andre stedene jeg har bodd har det vært som å befinne seg på vestlandet, bratt, smalt og tar nesten pusten fra en stakkars sjel som må «slepe» mat i bæreposer med seg oppover. Så, kjekt med bil.
«Veihjelperen Solvei»
Det er på den siste biten at jeg håper Solvei (gpS) er i det gode lune og viser meg til rett sted. Hun har sine særegenheter akkurat som meg, som dere kan le litt av om dere går inn på tidligere innlegg merket GPS.
Nå har jeg også gått til anskaffelse av et godt kart. Bedre føre var, enn etter snar! Jeg vil anta kart er lettere å lese i en bil, enn når man sitter bakpå en motorsykkel…noen ganger godt oppi de tresifra talla. For det må jeg si, da krever det sin kvinne å lese dette blafrende levende vesenet som til vanlig kalles kart.
I tillegg har vi med en ferdig utskrevet veibeskrivelse. Vi burde klare å komme frem da, vi to søstrene Sisters. For jeg har heldigvis med meg en co-pilot på veien ned. Vi får noen dager sammen i Italia også, før hun setter kursen tilbake til heimlandet.
Jeg har leid min lille leilighet gjennom et norsk firma, som holder til i Toscana. Alle bildene er fra deres flotte nettsider. Har leid av dem mange ganger, og er veldig fornøyd.
Tidligere har det vært en mulighet for å ta buss pluss å gå et stykke, denne gangen er det langt til buss og togforbindelse. Derfor drar jeg ned i egen bil, som nevnt ovenfor. En bil som skal få seg en «legesjekk» før turen, i tillegg til et eget førstehjelpskrin med alt det fagfolket tenker jeg bør ha med meg, sånn i tilfelle. Det er bare å innrømme det, det tar tid med alle telefonene, alt jeg vil vite og tror jeg må vite. …Og etterpå ordne. Kjekt å snakke med andre og får deres gode råd, før en gjør som en selv vil.
Med påske og fjellvettreglene fremdeles i hodet, tar jeg en liten omskriving:
- Legg ikke ut på langtur uten trening
- Lytt til erfarne turister
- Kjør ikke alene
- Husk kart og GPS
- Meld fra hvor du går
Sjekkliste
1. Her mener jeg det skulle gå bra, jeg har bedrevet bilkjøring over flere tiår, i tillegg til noen mc-turer i alpene tidligere – OK.
2, Phu ja det er litt av en jobb, mye telefoner og mye fin prat, i tillegg til alt som finnes på nett og blogger – OK.
3 Tar med lillesøster – OK.
4. Har allerede – OK.
5. Melder fra her og nå på bloggen – OK
Forberedelser
Selv er jeg nå kommet til «listestadiet» – det er det stadiet hvor du sviver rundt deg selv, ikke er helt sikker på hva du skal ha med og til hva. Hva du må, kan og bør, og bare vil ha med deg. Stressende periode, enkelt og greit. Legesjekk, vaksiner, medisinskrin osv. Briller av flere slag. Klær og sko, div til bilen, pass, billetter og avtaler, grønt kort, husvakter og nøkler, omadressering av post, og plantevannere, og, og, og…
Vær så snill ikke si det er mere jeg må tenke på nå? Joda det er det! Det er her listene kommer inn, de på bordet, de i lommene, de i hodet…som ofte blir borte ( jeg mener muligens årsaken kan ligge i teflonbelegget i hodet, ikno henger fast der for tiden) Jeg går ut ifra at de fleste kjenner igjen det stadiet, og den følelsen 😉
Og PS husk bøker, strikketøy og fotobag. DS
Går på italienskkurs for om mulig å kunne forstå en brøkdel av det som blir sagt, og muligens klare meg enda bedre enn på tidligere turer. Det var det med kommunikasjon.
Samtidig, uansett hvilket språk jeg kan eller kan mindre, så er det utrolig mye av en reise som ikke behøver språk. Man behøver bare å leve her og nå, bruke øynene og alle de andre sansene og bare VÆRE rett og slett! Og ta med seg alle opplevelsene, lærdommen, inn i livet sitt som en berikelse som kan nytes flere ganger, uten å bli utslitt. Det er litt av en gave, eller hva!