Toscana
Leid hus i Montemagno og leilighet i Firenze
Det var den gang man kunne ta Ryanair, direkte fra Torp til Pisa. Dette var nok mye av årsaken til at jeg havnet i Toscana 2. gangen…og siden har blitt der.
Jeg dro sammen med en venninne som også er veldig glad i å fotografere. 10 dagers tur. 7 dager i den lille landsbyen Montemagno, en liten busstur fra Pisa, og 3 dager i en leilighet i 6. etasje rett ved Ponte Veccio, Firenze. Bildene i dette blogginnlegget er fra oss begge.
Fra Montemagno er det lett å komme seg med buss eller tog til kjente steder som Lucca, og Firenze (50min fra Pisa). Eller la Spezia, som er utgangspunktet for tog, båt og/eller gåturer i det kjente området Cinque Terre. Det er også mulig å ta buss til strendene langs kysten. I begynnelsen av mai er kanskje ikke temperaturen akkurat den beste for bading, selv ikke for oss nordboere. Det holdt igrunnen med solbading 😉
Vi hadde leid en liten leilighet i en kjelleretasje, men desverre… eller skal vi si hipp hurra… så var det noe galt og vi fikk tildelt et helt eget lite casa. Casa Livia, i all sin rosa prakt.
Med utsikt ned mot Pisa og havet, og fjellene. På denne tiden av året kom ofte havtåka inn morgen og kveld, akkurat slik den kan gjøre hjemme. Den rakk sjelden opp til oss. Derfor var det litt fasinerende å sitte der å se ned på dette som bølget frem og tilbake og gjemte større eller mindre deler av utsikten i sitt gråhvite slør.
Kjøkken og stuedelen hadde samme fantastiske utsikten, pluss utsikten til naboens katt 😉
Og minnene fra fototuren, i en liten vase.
Mens nederste etasje hadde utsikt til et heller noe menneskeskap kunsverk…eller hva man kan kalle det. De visste allefall å sette spor etter seg de som gjorde det.
Montemagno
Først nevnt i skriftlige kilder i 780. En liten fredet landsby oppi fjellet, med en smal gate som klatrer modig og bestemt oppover. Kun fastboende har lov til å kjøre der, andre henvises til fellesparkeringen. Veien er så smal noen steder at kommer det en bil, bør man smette inn i portrom eller trapper, slik at det blir plass til begge parter.
Hva var det jeg husker best med dette lille stedet? Først kom kirketårnet naturlig nok, siden det lå under 50 m fra huset, og hadde som oppgave å ikke bare ringe som en vanlig kirkeklokke. Nei her skulle det virkelig slås på….storklokka. Det er nemlig slik at i forgagne tider var det mange som dro på pilgrimsreiser. For å fortelle pilgrimene at nå er det på tide å søke husrom for natten, så ringte visse kirker både vel og lenge til en fast tid. «Vårt» kirketårn tilhørte den kategorien. Først ble vi litt satt ut av det hele, til vi fant svaret. Det ble nesten en slags vane at når det begynte å knirke i treverket som holdt klokken, så sto vi der og fulgte med. Mens klokken svingte seg lystig frem og tilbake. Vi var imponert over at den fremdeles satt fast der oppe, og var enige om at treverket måtte være både sterkt og godt sikret.
Det stod en byste rett ved den kirken, dette lille stedet hadde faktisk fostret en pave! Han var pave fra 1145 til 1153 og het Eugen III. Det var litt kontroverser om akkurat dette pavevalget og han satt ikke i Roma hele tiden. I tillegg var han pave midt under korsfarertiden, og tok en del avgjørelser i forhold til et av korstogene.
Gåturer
Naturen rundt Montemagno er vakker og gir mange muligheter for å bruke beina. Det finnes merkede stier. I Norge bruke vi T`n for Turistforeningen, her var stiene merket med en støvel i forskjellige farger.
Det var utrolig greit å komme til en leilighet der det lå ferdig kart og forklaringer til mange turer som var merket med støvler, pluss noen turforslag til. På norsk!
Finnes det mye man må passe seg for på slike turer, nei det gjorde visst ikke det, bare litt. Villsvin var ikke det beste å møte på for å si det slik. Og de har noen digre veps, de som vissnok er i ferd med å komme tilbake til Norge. Vi var så heldige..? å ha et pæretre som blomstret på «vår» plen, men nei vi satt ikke der når disse «helikopterne» svirret rundt. Beskjeden var klar, de kunne stikke, og det var mye verre enn å få et normalt vepsestikk her hjemme.
Ikke vår hage bak denne porten, men vakker var den, iallefall det vi kunne se.
Stedet har egen liten matbutikk, og snakker vi liten altså. To spisesteder, man måtte bestille bord…noe vi fikk hjelp til av dem vi leide av. Her spiste de aldri middag (cena) før etter kl. 20, og da sammen med HELE familien. Og barn får lov til å være barn, selv på restaurant. Bare opplevelsen av å bestille på engelsk-italiensk. Og ikke minst spise alle disse rettene som er så vanlig for dem, og så uvanlig for oss. Etter 6. retten begynte vi å slite, og da vi var ferdig med alle 8 (nei ikke alle var like store) bød det på litt av en utfordring å stavre oss opp bakken til vårt lille hus på toppen. Senere lærte vi at vi kunne bestillt, og fått litt færre retter 😉 Men kvelden var uansett litt av en erfaring i forhold til den italienske hverdagen. Vi fikk også oppleve en stor cena til, sammen med andre som leide av samme firma som oss. En fantastisk middag, med forklaring på hvordan maten var laget, hva som var god bordskikk i italia. Dyrking og høsting. Og hvorfor de ikke bruker vinglass, bare vannglass – til begge deler.
Disse store italienske middagene sitter fremdeles godt i minnet hos oss begge.
Har du lyst og mulighet til å reise på sammen måte, vil jeg anbefale det på det sterkeste. Det er på denne måten man får oppleve dagliglivet slik det faktisk er. Er det også din drøm, så gå for den, jeg tror ikke du vil angre.