3 maidager i solskinn
Vi leide leilighet i 3 dager, like ved Ponte Vecchio. I Firenze, en av de meste kjente renessansebyene i Italia. Jeg hadde vært der en gang tidligere og kunne godt tenke meg å utforske den mer.
Pisa til Firenze og retur.
Denne gangen ble det tog, og ikke buss, fra Pisa til Firenze. Fra Pisa, du vet når du er fremme, for dette toget går ikke lenger enn stasjonen. Fra Firenze. Det går mange tog til/fra på «Santa Maria Novella». Å finne frem til plattformen for Firenze -Pisa kan være enkelt, den er som en liten avdeling for seg selv, med kun 2 spor. Det går et hurtigtog, og et som stopper på hver stasjon. Det er opp til deg hvor god tid du har til reisen. Husk å stemple billetten i de grønne? automatene før du kommer ut på plattformene. Ellers ser kontrolløren litt rart på deg. Iallefall til han hører du er norsk, og tenker du dermed kan unnskyldes for din uvitenhet. Denne ene gangen!
Er du på dagstur i Firenze vil jeg forslå å finne en taxi og be om å bli satt av på motsatt side av Ponte Vecchio, og heller gå tilbake til stasjonen. Fremfor å gå begge veier. Det er så mye å se. Den ekstratiden du får ved å bruke taxi i starten, kan du heller bruke til oppleve. Fremfor å haste både frem og tilbake. Joda, Ponte Vecchio er full av folk, full av gullsmeder og litt kaos, men den hører liksom med. Og kan være et greit utgangspunkt for dagens utforskning av Firenze.
Vår leilighet 100 m fra Ponte Vecchio
Det første jeg husker med leiligheten i 6. etage var at jeg forsto skiltet ved døren, en spøk… det stod «Vokt dem for katten» Et sånt skulle jeg hatt hjemme, siden min pus var av den overkosete typen, som krøllet seg i fanget til hvem som helst, veldig fort! Ingen hadde trodd på det skiltet nei. Hmmm… tilbake til Firenze.
Leiligheten hadde en stor balkongveranda, ikke helt sikker på hva det faktisk var. Og den hadde blomster, som man ble bedt om å vanne når de ble tørre. Helt greit.
Det var netting alle veier, og vi tenkte det er da ingen som klarer å klatre opp hit for å kravle seg inn en verandadør..? Tenkt SÅ dumme kan man være… det var selvsagt for å holde ute duer og andre større fugler.
Samtidig var dette også det perfekte opplegget for å tørke nyvaska klær. Vi ble nesten som de som bodde der, med disse vaiene fargerike klesvaskene som henger til tørk, og gjør det hele mye mer pittoresk. Vi begynte å nærme oss hverdagen her også.
Vårkvelder på hverandaen
Tenk å sitte ute i den milde vårkvelden, innpakket i pledd, med litt stearinlys og vin. Etter å ha tatt en god kikk rundt, så var vi de eneste som satt ute, alle andre ventet nok på varmere kvelder. Noen ganger er det godt å være Norsk i Italia, og kjenne på varmen…som de ikke kjenner selv.
Mens man sitter der kan det hende det kommer en katt, balanserendes på de smaleste avsatser og toppen av verandarekkene…. i 6. etasje! Det hele virket som rene kattastrofen for oss. Vi satt der og formelig heiet på kattene når de foretok et av sine vellykkede sprang, phu.
Og sånn gikk nå dagan…
Hver morgen (og ofte utpå dagen også) havna vi i en bitteliten kafé rett ved. Ikke fordi vi var så veldig kaffitørste, men de hadde gratis Wifi der. Og har de ikke byttet passord der, så husker jeg det fremdeles.. Til slutt smilte betjeningen når vi kom, og cappuccinoen stod på bordet nesten før vi fikk satt oss ned. Egentlig hadde de mye god mat der også, såååå. Men en ting lærte vi, det er ikke alltid like trygt å sitte ute. Duene…må de, så må de. Noe kjedelig dritt kan man si.
Bortsett fra det, trives jeg med å sitte der i betrakterens rolle. I den lille gaten litt unna byens jag og stress. Bare sitte der og undres, og fryde seg og bare se og se. Klokka kunne få ha sitt eget liv akkurat da.
Dagene brukte til å se oss rundt i byen. Og ha lange og gode mat- og kaffipauser. Bildene under er detaljer fra Duomo’en og Dåpskapellet.
Utsnitt fra Paradisportalen som ble laget i 1425-1452 av Lorenzo Ghiberti
Vi fikk med oss David av Michelangelo, statuen på 5 meter og 5 tonn står like utenfor rådhuset i Firenze. Denne gangen var han ikke engang innpakket slik som i 2009. Til informasjon, det er bare en kopi, originalen står godt plassert på et museum, the accademia gallery. Når man allikevel står der og tar en nærmere kikk på Piazza della Signoria, får man en følelse av å være skikkelig kikker. Det er ikke mye klær å se på noen av statuene for å si det slik 😉
Gatemalerier
Er man der noen dager, kan man følge med på hvordan de vakre gatemaleriene tar form, og hvordan de like fort kan forsvinne til neste dag. Jeg personlig blir alltid imponert over hvor vakre de er. Med så kort levetid, må man ta tid til å nyte det mens det er der.
Det å vandre rundt i timesvis kan tære på både kropp og føtter. Selv den gode vannflaska kan bli skikkelig sliten av å bli drassa rundt hele dagen. Så tittelen på bildet under blir deretter; Jøss, ska sei du ser sliten og segen ut gitt 😀
Foto: Fotograf Ajna Kristine Siren og meg selv.