En måneds ferie – mesteparten av den skal tilbringes i Italia
Husker vi engang hadde et spill som het «Karriere» og der var det kort som het «Full fart på pakkeselet Jonatan,» og akkurat slik føltes det for oss to på vei sydover.
Dag 1
Ferje Kristiansand – Hirtshals og rett til hotellet. Kjekt med pakkeløsning, alt i en billett.
Dag 2
Vi begynte pent og pyntelig fra Hirtshals tidlig en mandags morgen. Etter hvert som mil etter mil ble tilbakelagt, så økte også farten. Både på skiltingen langs veien, og bilens fart. Grensen til Tyskland ble passert uten at vi registrerte det… før vi så teksten på skiltingen langs vegen. Vår erfaring er at Autobahn ikke er så skremmende som mange hadde gitt utrykk for. Det tok ikke så lange tiden før vi byttet fra innerste fil, til å befinne oss i mellomste eller ytterste. Det eneste vi vil si er; -Pass opp for trailere i oppfor eller utforbakker, de kan skvette nokså plutselig ut rett foran deg. Da gjelder det å være kjapp til å komme seg unna. Samtidig, det blir mye blinklys og sliten nakkke av å se både hit og dit…på en gang. Ellers er bilistene høflige og tar hensyn, mye mer enn hjemme syntes vi. Så om Autobahn er noe som stopper deg fra å prøve å kjøre sydover i egen bil, glem det. Har Skoda Octavia 1,6. Ble overrasket over hvor mange dem det var på veiene sydover, OG hvor god min egen bil var i denne trafikken.
Det jeg husker best fra første dagen var de stadig grønnere trærne, gule rapsåkerne. Kirsbærtrærne som gikk fra såvidt noe grønt, til full blomstring, avblomstring og tilbake til blomstring igjen ettersom vi nærmet oss alpene.
9 timers reell kjøring og stopp rett før Wurtsburg. Vi kom faktisk litt lenger enn vi hadde beregnet på forhånd, og var veldig fornøyd med innsatsen vår.
Dag 3
Startet med en skikkelig trailerfrokost. Her var det ikke spart på noe, hverken mat eller steikefett. Men godt var det, og det var lenge til vi ble sultne igjen. Fyllte runde 2 med diesel, og benyttet anledningen til å kjøpe oblat for Autobahn i Østerrike. Pris 2016 er 8,8 Euro for 10 dager.
Videre mot Fussen ( det er rett i nærheten av der Neuschwanstein slott befinner seg). Videre oppover, og over Fernpass, før vi svingte nesa mot Innsbruck og videre over/gjennom Brennerpasset.
Vi forlot det grønne og gule for lysegrønt og blendende hvite spisse alpetinder.
Mai i alpene var en bonusgave som jeg ikke hadde tenkt på. Det var så vakkert at jeg nesten ikke hadde lyst til å kjøre videre.
Samtidig, målet lå i Italia så det var bare å bytte ut Autobahn med Autostrade og farte videre. I Italia må man betaler for den biten man benytter av Autostradaen. Det forgår slik at man trykker på en svær knapp, og tar/haler ut billetten. Betaler når man går av, kontanter eller kort. Vi valgte kontanter, bare pass på at du havner i rett bås, skiltet med; «en hånd med sedler». Ellers kan du gjøre livet litt vanskeligere for deg selv enn du beregnet. Vi klarte akkurat å få flyttet bås…uten å få tuting 😉 Brenner – Trento = 12,5 euro i bompenger. Da vi hadde passert Trento, var det over på småveier. Gardasjøen neste. Forbi Riva -jasså så det er her de lekre trebåtene har navnet sitt fra.
Vi valgte å kjøre på vestsiden av Gardasjøen. Der var det smalt, det var svingete, og bussen som lå foran oss måtte hele tiden kjøre ut i midten av veien for å komme under tunelltaket i alle de små, gamle tunellene som så ut som de var laget på 1800 tallet. Greit for oss som lå bak, all motgående trafikk stoppet for bussen eller kjørte veldig langt ut til siden.
Vi fant til slutt ut at Lemone sul Garda ble stoppested og overnatting nummer 2. Hvor vi fikk rom med 50/60talls stil, en fantastisk utsikt (og god frokost.)
Men alle snakker jo tysk her, haaallo det er lenge siden vi krysset grensen til Italia. Men sånn er det bare i alpene. Men engelsk nei, det var tydeligvis ikke like enkelt. Og jeg prøver meg på italiensk, «dessert». Doe kaffe con Baileys ( ja siden damen ikke kunne engelsk og jeg ikke ville snakke tysk) Det jeg glemte i min ustyrtelige glede over å ha gjordt meg forstått, var at jeg selvsagt skulle sagt americano og ikke kaffe. Espresso med 2 dråper baileys er liksom ikke helt det samme som kaffebaileys. Så jeg trava tilbake til damen og bestilte kun bailyes…-aparte?.. eller no slikt sa damen og jeg sa -Si. Da ble kaffien med ett så meget bedre, men større ble nå ikke denne lille dukkekoppen da 😉 At vi fikk en god latter med på kjøpet, det kan jeg trygt si. Jaja, man lærer så lenge man lever…eller var det så lenge man iallefall tør prøve på noe nytt…
Dag 4, siste dag underveis.
Vi startet i solskinn nedover langs Gardasjøen/Lago de Garda. Siden det hadde gått som smurt de to andre dagene, regnet vi med at vi var fremme på noen timer. Det var jo ikke såå langt fra Gardasjøen. FEIL! Der bomma vi gitt. Både på tiden og veien. Først fikk jeg hjelp av en italiensk trailersjåfør, og resten av de som var på bensinstasjonen. PÅ italiensk, i munnen på hverandre. Det gikk nok over mitt lille norske hode, kan man trygt si. Men etter hver kom vi til en slags enighet, på italiensk, tysk, engelsk. Stottre stottre. Men sikre var vi to i bilen ikke.
Ivei bar det. Helt til vi så to politimenn, og vrengte over for å spørre dem. Ikke helt normalt sikkert. Men de var utrolige hjelpsomme, tegnet og forklarte… ved siden av trailersjåførens notater. Og stoppet i tillegg trafikken slik at vi to damer kunne komme oss trygt ut på veien igjen.
Ja det fårn si, hjelpsomme er de i alle fall. Men klarte vi det, nope, veiarbeid og omkjøringer og utkjøringer er no dritt. Etter en runde på en liten vei, hvor vi tilslutt fant ut at dette har vi da sett før, bar det inn på neste besinstasjon. Den unge damen var rå i engelsk, og ny lapp og vips ble alt så meget bedre og vi fant veien så lett som bare det.
Livet var lyst og fint, helt til siste stykke ut på den italienske landsbygda, og jeg mener virkelig ut på de små veiene. Følg skiltene til Volterra i hver rundskjøring. Kjempefint, øøø ikke helt; Etter 2 runder rundt rundkjøringen, kunne ingen av oss finne noe skilt. Så vi tok den veien som nesa på bilen pekte, og inn på neste bensinstasjon. -Si si, riktig vei, til Volterra… -men skiltet da? Nei, det hadde da aldri vært der, men på neste rundkjøring ville det stå et. Så kjekt du. Skilt er for pyser 😉
Lenger og lenger ut kom vi, men veier gikk det… alle veier. En liten feil igjen i en annen rundkjøring, og så var vi fremme. Det føltes godt etter å ha vært på farta i 4 dager.
Vi prøvde å fortelle vi var litt trøtte etter å ha reist i 4 dager. «Jaja, liksom», jeg tror ikke jeg fikk forklart meg med helt riktige ord. Men da utleier fikk se bilen med norske skilter på, ble øyene store og han bare ristet på hodet. -Vikings. «Niks, bare to vanlige norske damer.»
En slags evaluering
Hva tenkte vi når vi var fremme. At de fleste kan faktisk klare å kjøre til Italia, at trafikkulturen er OK, de er høflige. OG de tuter ikke før du er iferd med å kjøre 3. runda i rundkjøringen, sånn ca 😉 Selvfølgelig finnes det unntak der også. Og de farer forbi deg stadig vekk, men la dem bare gjøre det.
Vi hadde tenkt at det kunne bli skikkelig tøfft og slitsomt, men det ble egentlig mye greiere enn vi trodde.