Som ble litt kortere enn planlagt
Etter en hel dag i solskinnet ved svømmebassenget, hvor kroppene ble både varme og litt solsvidd, ble det bestemt at neste dag ble det kjøring igjen.
Planen var å besøke Montepulciano, Piensa og Montalchino, men…
En masse vakker natur var det iallefall, og været var perfekt. Vi fikk tråklet oss via småveier til Volterra. Over bølgende grønne åser og nedi tett skog. Veien var smal, den var bred. Veibredden var altså ikke noen indikator på om man var på en hovedvei eller ikke.
Videre mot Colle di val d’Elsa. Så var det faktumet med italienske skilter da, de har mange av dem, garantert, men de fungere ikke nødvendigvis på samme måte som hjemme. Akkurat skiltet på bildet over var helt supert. Men andre kan gi litt «klabb & babb». Vi fikk se masse fin natur, før vi bestemte oss for at dette nok ikke var akkurat den veien vi hadde tenkt å ta nei. Rykk tilbake 2 ruter, og på’an igjen.
Det gikk fint og vi nærmet oss Sienna. Da hadde vi brukt 1 time mer enn vi hadde tenkt. Først kjørte jeg en runde rundt rotodonde’n eller var det rotondella det stod, samma det, rundkjøring var det 😉 Men nei, ikke noen avkjørsel mot dit vi hadde tenkt oss. Det eneste jeg husket var Ospedale, og til sykehuset skulle vi altså ikke. Så tilbake samme vei og ny start. Min søster inn bak rattet, og en ny runde rundt rundkjøringen, Centro -nei gudbedre dit skulle vi heller ikke. Etter den 3. og siste runden rundt rundkjøringen bestemte vi oss for å gå til plan B. Mat, NÅ.
Så vi startet på veien tilbake og bestemte oss for at «Elsa mm» var et fint sted å dra. Men plutselig fikk jeg øye på en borgmur, og vi var skjønt enige om at bak den var det sikkert mat å få. Slik havnet vi ved en tilfeldighet i Monteriggioni. Beliggende på toppen av en ås, som så mange av de gamle byene i Italia. Bygget i 1203 og ble rett etter en garnisonsby. Borgmuren vi så, har hele 14 befestede tårn. Igjen er vi tilbake til de stadige kampen mellom Firenze og nabobyene.
Denne borgen tilhørte Sienna. Dante brukte den lille byen til å beskrive den dypeste avgrunnen i sin bok Dantes inferno.
Piazzaen med sin vannpost, og nå for tiden mange turister og noen spiseplasser.
Vi var ikke enige med Dante og syntes derimot den var veldig liten, veldig stille og koselig.
Montireggioni var en del av en gammel pilgrimsvei, Via Francegina, som gikk fra Canterbury i England til Jerusalem …og kanskje enda lenger. Som oftest var pilgrimene på vei til de 3 viktigste stedene, Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela. Det tok mange år å ta en slik reise. Som fakta vet vi at erkebiskopen av Canterbury brukte 4 år på sin reise fra Roma til Canterbury. (år 990 – 994)
Denne pilgrimsvandringen pågikk frem til ca 1300.
Samtidig, det var helt tydelig at noen går rutene enda, de kunne vi konstatere ut i fra de mange vandrerne blant dem som besøkte byen/borgen.
Etter Monteriggioni satt vi kursen for San Gimignano, se eget innlegg.