Den lille byen med sine 13 tårn.
Veien dit var langt fra rett frem for å si det mildt, og oppover gikk det også. Vi hadde god tid og ville se litt, og noen hadde veldig dårlig tid? og kjørte forbi ved det minste tegn til ett rett strekke av vei.
Byens beliggenhet langs pilgrimsruten fra nord-Europa gjorde den svært rik. Inntil pesten og omlegging av pilgrimsruten førte til en sterk tilbakegang. De 13 tårnene ble for det meste bygget på 11-12 hundretallet av adelsfamiliene. Vi var ikke innom noen av severdighetene byen har å by på, vi var der mer for å bare oppleve og se det som var der i dag.
Har funnet ut at det beste er å finne turistinformasjonen og ta det hele derfra. Og selvsagt ha lest litt om stedet på forhånd.
Etter noen runder rundt omkring ble det som vanlig litt cappucino…cappucini når man skal ha flere enn en kopp, bare sånn til informasjon i tilfelle noen skulle ha bruk for det.
Vi så også igjen flere av dem vi hadde sett i Monteriggioni noen timer tidligere, så jeg vil anta det finnes et slags reiseruteforslag med byer og steder man kan se på en dag.
Jeg har en tendens til å ville ut i de små gatene, dit hvor «maurveien» ikke går.
For å kjenne på atmosfæren, se blomster i vinduer og trapper, klesvasker, og innbyggere på tur med hunden sin. Eller bare en katt som går som den skulle eie hele gata…helt til det kommer en annen katt motsatt vei 😉
Vi fant flere slike, og et utsiktspunkt hvor vi rett og slett bare tok et stopp for å ta inn naturen.
Og vi så på mc-turgjengen som skulle ha motorsyklene sine inn i «garasjen» til hotellet. Å hjelpes. 90 graders sving med omtrent null mulighet til å få fart, opp en løs trerampe som ble lagt opp en trapp + 30cm høy dørstokk. Deretter ned en bred planke og tilslutt full brems før sykkelen på nytt skulle i 90 grader for å ikke treffe veggen. Aldri i livet om jeg hadde forsøkt en gang! Og det ville visst ikke alle gutta heller, for de fikk en annen mulig litt lenger bort. Skjønte dem godt jeg.
Artikkelen er med innlagt selfie, som liksom skal bevise at jeg har vært der… og at jeg har mye igjen å lære på akkurat det punktet.
Parkering
Som mange andre italienske byer er det en elller flere parkeringsplasser på utsiden av byen. Dersom du er villig til å gå mer enn 200m er det godt med parkeringsplasser, iallefall i mai. Som husverten sa etterpå, dere norske er aldri redd for å gå litt, men ikke alle turister er slik. Kjekt å vite.
Vi fikk nå parkert, rundt en busk, inn en liten vei og gjennom en bom. Og tok den første ledige plassen vi fant. Phu. Og funderte nok litt på; hvordan komme ut igjen… italienske betalingsterminaler, på italiensk. Men hva skuet vårt øye, samme automaten som hjemme i parkeringshuset i Arendal. Det endte faktisk opp med at vi nesten ble proffer i forhold til de andre som stod der og kikket på maskinen med store øyne. De var jo sikkert turister de også, akkurat som oss.
Det er ikke bare betalings P-plasser, det er ofte gratis også. Og hva heter gratis på italiensk – juhu; -gratis. Enkelt og greit.
Det er ofte de små episodene som er koselige å huske i tillegg til alt det storslagne, det historiske, det majestetiske.