Tanker om og fra en helt vanlig dag i ferien

Skrevet med en liten latter inni hodet og litt skråblikk på livet.

Og jeg vil bruke en kjent setning fra Flåklypa litt omskrevet: Ein ber om årsaking for at bilete og tekst ikke alltid er samkjøyrde. (For Flåklypa sin del het det; Ein ber om årsaking for at lyden fall ut der bilete ikkje var te stades)

Solen står opp mye senere her nede i Italia enn på sørlandet. Og den varmer ikke så mye når den såvidt begynner å legge et gyllent skjær over slettene der nede. Den første som gir lyd fra seg er hanen. Kykkeli, -å jadda jeg hører deg kamerat! Men noen dager tar han fri, og da høres ikno… før utpå dagen.

.

Så fort solen begynner å skinne litt på vårt lille sted (Alica) begynner kattene å okkupere solflekkene, og nyte dagens første varme. Ettersom solen går videre oppover himmelhvelven begynner det å bli liv i hønene, eller hønsa som nok er den betegnelsen som ligger min dialekt nærmest. Det skravles og kakles, i timesvis. Svalene gir sitt besyv med høyt der oppe. Og duene – sorry, de gjorde meg nesten hodegærne den første tiden. Og uglene her, de må være døgnville, for det «Uhu’es» hele dagen.

Biene som har okkupert et lite forlatt hus (alle vet de er der, men ingen gjør no) er allerede travelt i gang med dagens oppsamlingsrunder. Lurer på hvem som skal nyte godt av alt arbeidet til slutt, biene eller han som eier huset.

Jeg er en dårlig biefotograf 😉 men kikker du med godvilje kan du se noen oransje flekker. Det er bier, med samlekurver på beina som min farfar sa det het.

Mange av kattene har nå funnet ut at det er bedre å holde seg inne. Og de som ikke gjør det, sloss og skriker akkurat som norske katter. Kattelivet går sin gang, også her.

Kirkeklokkene ringer jevnt og ujevnt hele dagen og en hund uler ofte med som om den forsøker å svare etter beste evne.

Det kommer frukt- og grønnsaksselger, med høyttaler på taket. Fiskebilen, som spør på kjapt italiensk etter Clara, og jeg peker pent mot døra hennes.

Postmannen tyner en muligens litt sliten moped opp bakken, den lukter godt bensin… (og litt nostalgisk ungdomstid for meg som kjørte moped.) -Buongiorno, posten blir stukket mellom to gittere i gjerdet, og så sliter mopeden seg videre opp resten av bakken før den tilslutt kan hvile seg litt ned bakken igjen.

Det er småflyplass på sletta. Her læres det å fly, og ikke minst hvordan komme seg ned… uten fly. Så det kjøres opp og ned med småfly ørten ganger om dagen. Og hver gang det det ruses litt med motoren, sånn høres det ut for meg iallefall. Ja da faller det straks etterpå en og en ut av flyet og noen ganger mange på en gang.

De kan ikke ses med en gang, men man hører ofte smellet i det fallskjermen bretter sitt reddende tøystykke ut. Og noen kommer elegant ned og noen ikke fullt så elegant. Det er vel noe som må læres ved øving og atter øving det også. Newtons lov; what goes opp, must come down.

Naboene som kjører veldig sakte forbi når jeg sitter der og leser eller strikker…

Jeg må ser rar ut, så sakte som de kjører 😉 Men nå er vi faktisk på nikk og smil med hverandre, både de som kjører og jeg. Et smil fikser mye.

Glemte jeg å si det, det er så smalt at det er enveiskjørt, først en 90 graders vinkel, opp en bratt bakke med innlagte svinger, et lite pust på toppen før man forsiktig kan ta seg ned bakken på den andre siden. Kjekt, du behøver ikke å tenke på at du kanskje treffer noen på veien. Ja bortsett fra de som ikke syntes skilting er så mye å bry seg om, og kjører rett opp, den siste utforbakken. Godt den er oversiktelig iallefall.

Hager, flotte hager, vanlige hager, som bugner av blomster. OG sjasmin som akkurat har begynt å blomstre, overalt. Med en duft som den dyreste parfyme. Og meg som snuser meg fra hage til hage, i en fullkommen sniffende nytelse.

Renovasjonsvesenet i gruppen for bekjempelse av små krypdyr har nå fått varmet opp systemene til passende temperatur, de piler rundt meg og gnafser i seg maur og andre uheldige skapninger. Synd for maurene, bra for meg og firfislene!

På ettermiddagen er det hundene som overtar, det må være mange av dem, for her bjeffes det i alle tonelag og lenge, samtidig som det ules mot kirkeklokkene, eller hva de nå ellers føler for å ule mot.

Familiene våkner til liv etter skole og arbeidsdag og det prates både over gjerdet og gjennom busker. Eller fra veranda til veranda osv. Det ropes på de søte små. Muligens er det cena, middag, eller bare at nå passer det seg slik.  Fritt oversatt vil jeg si at det høres ut som; -Kom hjem, og etter en stund, -nei så ser du å komme deg hjem! Hmm, høres helt som som hjemme.

Etter at hundene har fått en velfortjent pause og solen har avgitt sine siste stråler og gått ned bak kirketårnet, begynner kirkeklokken igjen å ringe kl. 21.16 iflg min pc.. Og noen av hundene tolker dette iblant som et nytt startsignal. Jaja, de får vel få lov til å si sitt de også… hundene.

Jeg har da forhåpentligvis skalket alle luker, slik at jeg kan ta vare på den akkurat passe lille varmen som nå finnes innenfor murveggene. Jeg kan se ut på de gyldne lampene som tennes, samtidig som stjernene. Og tenke at det nå er det den stille timen før søvnen skal testet ut enda en gang.

Ja om ikke stjernene slokkes av de ofte tilbakevendende, særdeles hurtigvoksende skyene. De selvsamme skyene som en stund senere lager litt av et lyd- og lysshow.

Regnet vasker bilen fri for blomsterstøv, og jeg kan starte neste dag med nyvasket bil. Fint skal det være, om man så holder befolkningen våken noen timer hver natt. Neste morgen skinner ofte solen på nytt igjen på slettene.

Og jeg har lov til å bade. For regelen hjemme var, når tordenen har rullet 3 ganger er det lov å bade i sjøen. Jeg skal love at det har iallefall rullet og gått 3 netter siden jeg kom, i tillegg til litt om dagen.

Og det bades – i bassenget 😉

Og sånn er det vel ofte hjemme også, torden i overgangen mellom vår og sommer. Det hører jo bare med, ferie eller ikke ferie. Igjen, alle må jo få lov å si sitt, selv tordenguden.