Egen bil i Italia

O skrekk og gru, eller….

Man blir fortalt historier, hører om andres smertelige erfaringer, tenker litt på det italienske lynne. Et lynne som muligens også kan merkes i deres produksjoner av biler, Ferrari, Lamborghini, Maserati og sikker mange flere, eller motorsykler som Ducati, Mottoguzzi, MV Augusta, Aprilia og i min ungdomstid Benneli 750 mener jeg det var, med hele tre eksosrør – på hver side. Aiai. Men det er altså mulig at husken svikter meg på denne siste, så rart, det jo bare noen tiår siden.

Alt sammen tilkjennegir en ting, fart og mer fart. Nei forresten her må jeg rette meg selv; Fart og design. Å mamma mia.

Men nå har det seg slik at når jeg kommer travende med min Skodagamp, ja for den er for gamp å regne blant alle dise rasehestene definitivt, så kommer jeg altså fra A til B jeg også. Og har jeg det greit mens jeg frydefullt (med innlagte magekramper og neglbiting av ren skjær nervøsitet), beundrer og ser meg om i dette vakre landskapet. Svaret er ja, selvsagt. Eller… nåja noen ganger, nei. La oss ikke snakke så høyt om det. Øving gjør mester!

Jeg kan til stadighet ses virrende rundt i en eller annen rundkjørring på leting etter akkurat DET skiltet som kan gi meg frelse, det skiltet som peker mot mitt ønskede mål.

De italienske veiene har et uendlig oppkomme av rundkjøringer, disse fantastiske innretningene som gir deg mulighet til å ikke bestemme deg for riktig retning før i andre runden.

Eller som lar deg sette nesen tilbake mot utgangspunktet når det nødvendige skiltet aldri dukket opp. Ut av angjeldende runding og finne en passende plass å tyne inn bilen, mens brillene settes på nesen og kartet studeres intenst. Halstarrig prøver man den samme rundkjøringen på nytt, i håp om at skiltet nå skal befinne seg der, hvilket det selvsagt ikke gjør.

Det er da man igjen begir seg på tilbakevei, og bør tenke, hva er det jeg stresser for, jeg er tross alt på ferie. Jeg har ikke lovet noen at jeg kommer. Jeg er fullstendig fri til å gjøre akkurat som jeg vil der og da. Når en dør lukkes, åpnes en annen. Eller var det vei det het mon tro.

Og istedet for å la seg stresse av det som ikke ble, kan man nyte det man fikk. Som jeg nylig hørte av en bekjent; Det finnes ikke feilkjøringer, det finnes bare en annen vei. Jeg adopterte umiddelbart setningen og gjorde den til min egen. Jeg har kjørt en del andre veier siden jeg dro fra Norge, hvis jeg skal være ærlig 😉

Og nå har jeg nettopp fått bekreftet av en som bor her fast, at hun også slet litt i starten. Det fikk meg til å føle meg mye bedre, av en eller annen merkelig grunn. Det er dette med felles utfordringer, man er plutselig ikke så alene, det finnes flere.

Man kan også innse at dette vet nok andre bedre enn meg og søke eksperthjelp. Bensinstasjoner er fint, der er det mye farendes folk. Eller for eksempel Politi. Forklaring under består av; blå del fra italiensk trailersjåfør i samarbeid med resterende kunder på bensinstasjonen, sort del fra Politiet. Det er et minne vel verd å ta vare på, eller hva.

Men iblant har disse veiene noen alvorlig farlige feller for oss uinnvidde. Dette gjelder de litt større, og ikke småveiene. Den sedvanlige rundkjøringen uteblir. Istedet deler plutselig veien seg (for en nybegynner) i to totalt ubegripelig retninger. Pang, ligger du tilfeldigvis i «feil» fil, den midterste når du skulle vært i den ytterste… Den ytterste som du vanligvis ikke bruker til annet en forbikjøring… ja da kan du være ille ute å kjøre, bokstavelig talt. I det panikken kommer sigende og man undrer på hvor man er på vei, og ikke minst – om man faktisk VIL den veien. Ja da er det bare å knurre litt; -hvorfor valgte vegvesenet eller hva det nå heter… bort den praktiske rundkjøringen akkurat her da! Stønn.

Jaja, det ble bare en annen vei, før man finner en ny vei.

Fartskilter

Skilting i italia – ja det må vel være en historie for seg. Vi er så godt oppdratt? i Norge, 30 km er obs obs, 50km ER 50km. 80 og over kan muligens tøyes litt… ja jeg vet, ikke bra, bør ikke sies høyt.

Med disse vanene ingrodd i systemet kjørte jeg i vei, og jeg må bare medgi det, selv mopedister vrengte seg forbi meg. Etter noen dager begynte jeg å utfordre mine inngrodde vaner i forhold til fartskiltene. På veien til butikken økte jeg farten 10 km for hver gang, der det var 70km. Og like sikkert som at… over skyen er himmelen alltid blå… like sikkert ble jeg forbikjørt. Etter hver gav dog mopedistene opp. Da jeg tilslutt var oppe i den anselige fart av 110km, og tenke -å du milde. Brøøøl, jeg og bilen min lå atter igjen bak i støvskyen. Det var da jeg ikke gadd mer. La dem kjøre, så kjører jeg i mitt tempo. eller rett og slett følger den farten resten av trafikken har.

Jada det finnes skilter i italia, jeg registrer dem og tenker åja. De føles som om de er å betrakte mer som veilledende, muligens villedende fremfor konkrete.

Retningsskilter

De er fine og blå med spisser hvite ender som peker, ja hvor peker de. Det fleste gangene i vannrett retning dit det er meningen at man kan og bør kjøre. Noe av dem lengter nok etter å avslutte sitt lange liv som skilt, og sender sine hvite spisser opp mot himmelen. Andre er så slitne at de orker ikke annet enn å se ned i bakken.

Men alle har en forferdelig uvane, i mine øyne, de står MIDT i krysset, de gir deg intet forvarsel. De kan også stå langsmed på samme side som du kjører, og du må virkelig vri deg for å se om du skal fortsette i denne retningen eller hive deg over og inn på tilstøtende vei. Det kan iblant gi deg noen nervepirrende sekunder. De kan også likegodt stå på motsatt side av deg, tett inntil krysset. Disse skiltplasseringene er de beste, for dem rekker du muligens å lese –  før valget er tatt for deg og du er forbi.

Men også når det gjelder dette, ingen grunn til fortvilelse. Etterhvert går systemet opp for en stakkars bilist og livet blir SÅ mye lettere.

Og har du kjørt feil, finnes det mengder at små plasser du kan smette inn, for å revurdere dine reiseplaner. Tilbake eller videre? På større veier finnes det slike lommer med jevne mellomrom, og på mindre veier finnes noen gruslommer, klippet gress eller litt bred veiskulder til nødvendige stopp.

I verste fall en innkjørsel til noen. Det er et fint system som lar deg få lov til å sjekke reiseruten ofte, uten at noen bryr seg om deg der du står. Jeg registrerte dem faktisk ikke i starten, men nå vet jeg å sette pris på disse små mulighetene.

Noen stopper tilogmed rett i innkjørselen til rundkjøringen. Jeg skal love deg, de har ikke N på bilskiltet engang, de har I! Logisk, for de med N hadde ikke engang i sine villeste drømmer vurdert en slik, noe utradisjonell stoppeplass.

Men rasteplasser slik vi er vant til, med benker og toaletter. Neihei, de kan jeg ikke si jeg har sett så mange av. Eller for å være ærlig, jeg har ikke sett en eneste en på mine turer i området. Så det er iblant en lettelse, helt bokstavelig talt, å komme hjem til egen leilighet. På bakgrunn av denne smertelige erfaringen har jeg satt ned mitt inntak av drikke, til et inntak som både kroppen min og jeg er fornøyd med. Det drikkes altså ikke lenger bare av lyst.

Skryt

Selv om traffikklysenene iblant kan virke som de mangler det gule lyset i midten, så vil jeg allikevel skryte av dem. De røde lysene er dobbelt så store som de to andre, og man kan på en måte ikke unngå å se når det er rødt lys.

I tillegg et det alltid godt merket i veien når man nærmer seg en skole. Det kunne kanskje ha vært en idé for våre hjemlige trakter…

Sluttord

Egentlig så er det ikke så ille alt i alt å kjøre her, ikke i det hele tatt. Jeg har bare fornøyet meg med å igjen se på livet med et skrått blikk. Det eneste jeg vil si, at det er klart mye koseligere å være to i bilen enn å kjøre alene. Men er det noe anderledes enn hjemme spør du, nei det er jo egentlig ikke det.

Selv etter nesten 4 uker her nede så sier jeg det igjen. Har du lyst til å kjøre med egen bil nedover, så gjør det, ikke la alle andres meninger stoppe deg.

Jeg vil bare legge til en ting, trafikkbildet er garantert anderledes og mer hektisk jo lenger syd man kommer. Det sier selv italienerne. Men jeg befinner meg i Toscana og her går det greit.

Jeg har faktisk fått prøvet meg i rushtrafikk også, ikke med vilje det kan jeg love. Og da skal du ha tunga rett i munnen og være klar til å smette inn på et sekund. Og vrenge deg ut og inn i en fei. Det går det også! Det er bare EN liiiten ting, jeg tror fryktelig mange italienske biler mangler blinklys i rundkjøringer, men i vanlige kryss kan det se ut som de virker noe bedre 😉