Sverdet i steinen – La spada nella rocca
Jeg hadde lest om stedet San Galgano før jeg dro nedover, i en reisebok om Italia. Og tenkte vel ikke så mye mere over stedet. Det lå liksom der alene og litt for seg selv. Etterhvert som jeg kom i snakk med diverse italienere så ble det stadig nevnt som et sted jeg burde dra, og selv oppleve. Både privatpersoner og guider kom med dette tipset.
Stedet lå 1-2 timers kjøring fra stedet jeg leide. For det meste på småveier, litt sydvest for Siena. Først forbi San Gimignano, så Colle val d`Elsa. Vi fulgte elven som heter Elsa et godt stykke på vår vei sydover ned til Le Cetine. Vi, er min sønn og jeg. Veien var som som den pleide både bred og smal, opp og ned, i stadige svinger. Og iblant et vidt utsyn til de vanlige rullende grønne åsene. Joda dette var bilkjøring i Toscana slik jeg nå var blitt vant til.
Det var veldig gode parkeringsmuligheter, med masse ledige plasser. Av den grunn ble vi litt usikre, men valgte å ta beina fatt. Det gjorde tydeligvis IKKE italienerne. For å si det slik, alle andre stod parkert på høyre og venstre side av veien. Så nærme Klosterkirkeruinen som mulig. Ble jeg forundret, nei egentlig ikke 😉
San Galgano består egentlig av to deler, Abbazia di San Galgano og den lille kirken oppe på en fjelltopp. Kirken- Pieve de Monte Siepi er bare en liten spasertur unna.
Før var det visstnok gratis, nå er det inngangspenger. En symbolsk sum igrunnen. Jeg vil anbefale de fleste å begynne turen i klosterruinene, og ta spaserturen opp til kirken med sverdet. Det kunne virke som om denne kirken var uten inngangspenger. Samtidig, har man først tatt turen dit, bør man få med begge deler mener nå jeg. Åpningstider hver dag i sommerhalvåret. En del av informasjonen under stammer fra skrivet vi fikk utdelt sammen med bilettten.
I Scriptorium(et) der det satt to personer og tok inngangspenger, var det i tillegg en fantastisk maleriutstilling. Ja jeg sa fantastisk, fordi, vi så ikke at det var malerier før vi kom inntil, vi trodde det var fotografier. Etter å ha beundret maleriene gikk vi videre til den delen som het Sala Capitolare – møtesalen.
For å komme inn i selve kirken gikk vi inn via den gamle inngangen mellom klosteret og kirken. Dette er faktisk den første gotiske kirken som ble bygget i Toscana.
Mennesker blir veldig små i forhold til disse ruinene.
Korskirken var stor, med himmelen som tak, og solen som vårherres egen lyskilde. På første bildet av kirken ser det ut som det ikke er mer enn søylene på sidene, men det er det, garantert. Deler av venstre side har noen fantastiske gotiske buer.
Ytterveggene på begge sider så slik ut. I alt dette gamle hadde noe nytt slått rot i vinduene, og fugler hadde reder rundt om i bygget.
Klosterruinene eller Abbazia San Galgano ble bygget i perioden 1218 – 88. Og er fremdeles et imponerende bygg. Det var Cisterianermunker som i sin tid bygget den til ære for St. Galgano. Munkene kom fra Casamari (Frosinone) og fikk etterhvert en ekstrem makt, og hadde en viktig rolle i forholdt til mange av sine nærmeste store byer som Siena og Volterra. En av rollene var f.eks som meglere i disse vanlige «disputtene» mellom byer. Munkene hadde også overoppsynet da katedralen i Siena ble bygget.
Desverre gikk det nedover med munkene og klosteret, først en større sultperiode og så svartedauen. Etter dette, korrupsjon og andre ting. Et sted oppgis det at Prioren solgte bly og deler fra taket, Et annet at leiesoldaters herjinger hadde ansvaret for forfallet. Uansett taket forfalt, og da lynet slo ned i kirketårnet 1786 ble dette den absolutte slutten for taket. 1789 var det helt slutt for klosteret og kirken.
Her fra bakveggen. Det var detaljer på alle stolpene. Så ut som fuglehoder og de vanlige små uhyrene. Utrolig at mange av de var like fine i dag, så mange hundre år etter at de ble hugget ut, omtrent 300 av de årene uten tak til beskyttelse.
Ruinene med sine gotiske buer, inngir fremdeles en slags æresfrykt der det står og ruver litt for seg selv ute på en slette.
På bildet over ses den første biten av en godt merket sti opp til Pieve de Monte Siepi. Og under stien vider oppover, og selve kirken, med sitt flotte gamle runde tak. 
Sagnet eller historien om Sverdet i steinen, begynner med en en ridder som ble født i 1148, en ordentlig tøffing av en kriger. Hans virkelig navn var Galgano Guidotti. En dag kom en engel ned til ham, og fortalte hvordan han kunne oppnå frelse. Kort tid etter annonserte han at han ville gi opp krigeryrket og bli eneboer. Han bodde i en hule helt frem til sin død i 1181, ettersom jeg forsto ble eremittlivet kort, bare 1 år.. Det sies at Gud selv ledet ham til Monte Siepi. Da Gud bad ham oppgi alle verdslige ting, svarte San Galgano at: «det ville bli like lett som å knuse denne fjellklippen med sverdet». I stedet for å bli knust, ble sverdet trukket inn i steinen. Der det står enda.
Nå er sverdet sikret på alle mulige måter, selv om det likevel er fullt synlig for alle som besøker kirken.
Det var selvsagt noen som måtte prøve seg, men med dem gikk det ille. Bak den røde fløyelen, ja vi kikket, unnskyld hvis vi gjorde noe galt, men vi bare MÅTTE! Altså, bak den fløyelen er det et glasskrin som innholder armbeinet fra en av de 3 som prøvde. Historien sier at han fikk armen revet av, av en ulv som var en nær «venn» av San Galgano. Se tekst under.
Detalj fra taket i denne lille delen av kirken.
Da San Galgano døde fikk han en overdådig begravelse, med flere prominente geistlige gjester. Han ble lagt til hvile i samme kirke som sverdet. Antallet pilgrimer til kirken ble etterhvert så stort at munkene fikk tillatelse til å bygge en klosterkirke i nærheten. Den kirken som nå altså er i ruiner. Mens kirken med sverdet, består. Under detalj fra det runde taket i kirket. Se godt etter og du kan nesten se hver eneste lille stein som utgjør dette utrolige taket. 
Det som var litt rart, var at det også var en slags lokal butikk i deler av kirken.
På utsiden av kirken var det flere katter, nåja, skal jeg være ærlig var de inni også. Men ble jaget ut av eierinnen av butikken. Forståelig nok. Og på utsiden var det tydeligvis den sterkestes rett å å ha beste plassen i treet. Men hvorfor treet er blått, nei det vet jeg altså ikke noe om.
Etter dette….er det noen som får noen assosiasjoner? Til en engelsk myte… Til Sir Arthur som trakk sverdet opp av steinen og ble konge?
Uansett det som var modig gjort å prøve i england, var nok ikke like lurt her i Italia, slik historien over beretter utfallet av.