Rundtur i Norge 16

Dag 2, del 2

Etter lunsj ble det å kjøre enda lenger vestover. Til en dal jeg stadig kommer tilbake til, fordi jeg synes den er både vakker og dramatisk, iallefall om ikke skyene henger ned over fjellsidene. Det så litt grått ut, og vi krysset fingene for å rekke Norangsdalen før det varslede uværet kom inn.

Fra Stryn satte vi kurset nordover mot Hellesylt. Rett før man kommer til Hellesylt er det skiltet inn til Norangsdalen. Før den avkjørselen ligger denne flotte gamle broen. Vi syntes den var verd et fotostopp. Det må ha vært litt av en jobb å legge alle steinene.

Første gang jeg kjørte denne dalen var det grusvei, nå er det asfalt og greit å kjøre der. Enten man skal helt ut til ferjekaia og ta ferje videre, eller kjører dalen tur/retur. Begge deler kan anbefales. Vi var litt usikre, og tenkte derfor at vær og skydekke skulle være avgjørende for vårt valg den dagen.

Det er noen km å kjøre før man kommer til den smaleste, mest naturskjønne delen av dalen.

Og de første små skyene begynner å gjøre seg gjeldende…

Fremdeles finnes det minner fra den gamle veien, som stabbestein og gamle broer.

Lygnstøylsvatnet. Den 26. mai 1908 dundret et stort steinras ned fjellsiden med bulder og brak. Fra fjellet Keipe og over elven Lygna. Raset sperret utløpet av den trange dalen og vannet begynte å stige. Etter en stund ble de nødt til å evakuere husene.

Denne dagen var vannet veldig stille og klart, og det ble noen fine bilder. Se eget innlegg om Lygnstøylsvatnet.

Vi fortsatte vår ferd ut mot Norangsfjorden, som lenger ute blir Hjørundfjorden. Når det gjelder Norangsdalen har den flere kjente landemerker å by på, Hotell Union Øye. Selv har jeg kun overnattet der en gang. Og ikke i det blå rommet – rommet hvor det spøker.

Tilbake til historien om spøkelset, Linda. – Tjenestejenta som i 1890-årene druknet seg etter en ulykkelig kjærlighetshistorie med en av keiser Wilhelms offiserer. Hjemme i Tyskland ble han nektet skilsmisse. Linda klarte ikke å leve med det, og druknet seg i elven iført brudekjole. I dag hevdes det at man både kan se og høre Linda gå hvileløst omkring i det blå rommet på natten. Dører åpnes og lukkes på uforklarlig vis, bilder flyttes på veggen.

Union øye, et av Europas mest herskapelige hotell. I mai i 1996 fikk Hotel Union Øye statusen som et av verdens 12 mest spennende hoteller. Hotellet har vært et attraktivt reisemål for kongelige, forfattere og elskere siden åpningen i 1891. 27 rom, som er oppkalt etter kjente personer som har bodd på der; Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og Edvard Grieg for å nevne noen.

Det jeg husker best er steinen som lå på gulvet i 3.etasje. Den skriver seg fra krigen, tyske fly bombet en norsk tankbåt. En av bombene traff fjellet og utløste et ras. En stein fra raset braste gjennom taket på hotellet, og den har siden ligget der. Som et minne.

Vi fortsatte videre utover dalen, helt til ferjekaia. Selv om solen hadde kommet tilbake kunne vi se at skyene hang langt nedpå fjellene ute i fjorden. Vi bestemte oss derfor for å returnere samme vei. Dette bildet er tatt innover Norangsfjorden rett etter at vi snudde. Sunnmørsalpene er et vakkert skue.

Det var litt spennende å se hvordan solskinnet og de lave skyene gav ett spesielt lys noen steder.

Fjelltopen Slogen er også et kjent landemerke, og kan ses på flere av bildene. Opp dit går det vandre- og klatreruter. Toppen ligger på 1564 m.o.h og er kanskje en av de 3 mest kjente toppene i Norge.

Tilbake i dalen igjen la vi merke til noe spesielt ved en av snøfonnene som fremdeles lå nedi den mørke bunnen av dalen. Det så nesten ut som det brant inni den, masse røyk kom ut. Selvsagt brant det ikke 😉 Det var nok en reaksjon mellom snøen og elvene.

På det smaleste av dalen smyger veien seg rundt fjellet. Det er mørkt, og hodet må laaaangt bakover når man prøver å se oppover fjellsidene.

I det jeg stod der for å fotografere kommer det forbi en bil som minner meg om min barndom. Tante og onkel hadde en slik, men den var elfenbenshvit og var stasjonsvogn. Viktig lærdom om biler når man er 8 år 😉 Denne var rød og blank i lakken, rene smykket. En Volvo Amazon. OG den passet perfekt inn i bildet mitt!

Dalen er også spesiell på den måten at her går alle som de vil, enten det er turister eller sauer…. eller kuer. Disse lokale vokterne av dalen var en stund slettes ikke villige til å slippe oss forbi. Så vi måtte til slutt smyge oss rundt «rompa» på en av dem. Og håpe den ikke gjorde noen sprell. Sikkert til stor forlystelse for alle de som stod utenfor bussen oppi bakken, og så ned på oss. Men kua viftet dovent med halen, og lot oss passere. Phu.

Slike samlinger av seterhus finnes det flere av i dalen. Og det var nok muligens slik det så ut før raset og oppdemmingen av vannet lenger nede i dalen.

Været var nå blitt skikkelig grått igjen og vi satte kursen tilbake mot Stryn. Så langt kom vi altså ikke før regnet innhentet oss. Greit nok, vi hadde vært heldige hittill. Fra Stryn videre mot Loen og Olden, Byrkjelo og Skei, før været begynte å bedre seg igjen. Inn langs kjøsnesfjorden. Stopp på rasteplassen rett før tunellen gjennom fjellet,for å se på breen som henger over kanten. Hadde den endret seg siden sist mon tro. Tja ikke godt å si egentlig.

Vi hadde iallefall klart å kjøre fra det som på godt sørlansk heter drittværet. Det var helt greit at det holdt seg der ute, nærmere havet.

Gjennom tunellen og jammen meg var det isbre på den andre siden også. Vi hadde faktisk kjørt under den ytterste delen av Jostedalsbreen.

Fjærlandsfjorden og vi bestemte oss for å stoppe for kvelden. En liten campingplass. Ingen flere hytter ledige, så det ble rom i et stort bygg med felles kjøkken og bad, til den nette sum av 450kr.  Fjærland bremuseum var rett ved siden av campingplassen, men vi rakk ikke å besøke det. Bare beundre mammutfamilien som står på utsiden. Like døde som resten av de utdødde slektningene 😛

 

Tidligere har det alltid vært bomstasjon her, men nå var den borte. Det var et uventet pluss, for prisen har alltid vært høy.