Rundreise i Norge

Siste dagen, del 2. Smale fjellveier og hjemtur.

Første del av dagen startet ved Fjærlandsfjorden, videre til Sogndal langs fjordene til Skjolden. Eget innlegg på bloggen.

Vi forlot fjorden for en stund og begav oss oppover, i retning av Sognefjellet.

Ved Turtagrø ville jeg videre over fjellet mot Øvre Årdal. Det gamle bildet er fra 1998. Var litt spent, det gamle hotellet brant ned i 2001. Hvordan ville stedet se ut i dag?

Nå lå de der, begge byggene, og det «gamle» så nesten ut som før. I tillegg var det veldig mange telt, spredd rundt om i terenget. Her skjedde det tydeligvis mye.

Turtagrø var fra gammelt av et stoppested på veien over fjellet mellom  Skjolden og Lom. I 1870-1880-åra gav fjellbonden mat og husly til de som dro over Sognefjellet. Engelskmenn, og pionerer innen nordisk fjellsport søkte hit. Kjente navn som Slingsby og Patchell ( som i Norangsdalen) Norske pionerer Mohn, Heftye, Hall, uten at jeg kjenner noen av de norske navnene. Muligens et hull i min lærdom.

Hurrungane, Store Skagastølsting (besteget 1.gang i 1876) og mange flere befinner seg her. og det klatres tydeligvis fremdeles. Jeg forlater både min dårlige lærdom og klatringen. Turen fortsettes for min del behagelig videre, i bil. Igjen går det oppover, naturen glir umerkelig over i høyfjellsterreng. Utetemperaturen synker. Mens skyene stiger opp, og gir igjen litt av en opplevelse. Bare på en annen måte enn sol og tåke på morgenen.

 

Slik er utsikten dersom man snur seg og ser tilbake på veien som er kjørt. De høyeste fjelltoppene skimtes såvidt, innhyllet i skyene.

Jeg trodde troll sprakk når dagslyset kom, men se nøye etter i fjellsiden til høyre. To øyne følger godt med på sauene som foretrekker å gå bort fra dette skumle synet.      Beklager iblant kan fantasien ta overhånd, og virkeligheten forsvinner 😉

 

Videre over til bomstasjonen. Dit skal vi…

Og der kom vi ifra

Tidligere måtte man betale bompenger kontant. Det satt en person som hadde lang vei til jobb, fantastisk utsikt og en veldig spesiell arbeidsplass. Nå stod det at man måtte betale med «Creditcard» – og vi tenkte vi har kort ja. Som de fleste andre prøvde jeg med mitt visakort, det gikk dårlig. De mente virkelig kredittkort, uten kode. Med et lite smil kan jeg vel si at de jeg observerte mens vi ventet, også brukte 2 kort, uten at jeg fikk noen ahaopplevelse av det. Før jeg altså stod der selv…

I 98 kostet det 15 kroner. Prisen hadde steget litt siden den gang, men var fremdeles overkommelig, under 100 kr.

Jeg satt der og tenkte at jeg kunne altså ikke huske at veien var SÅ smal, men tenkte ikke mere over det. Regnet med at hukommelsen hadde hatt sitt eget bilde, som ikke stemte med virkligheten slik den var. Må også legge til at mange av bilistene vi møtte hadde en litt annen innstilling til hensynsfullhet  enn den vi hadde opplevd tidligere på turen.

Etter å nesten ha «fjellklatret» oss ned svingene til Øvre Årdal, fant vi ut det var på tide med mat. Og på Coopen var det mer enn nok å velge mellom. Sunt og usunt. Vi valgte litt av begge deler, balanse er viktig. Kursen ble satt mot Årdalstangen. Med litt mat i magen bar det videre mot Aurland. Bare en ny liten pause langs vannet. Plutselig var vi tilbake til sommeren igjen.

Lærdal. Minner fra den gamle veien ligger der, og vitner om en helt annen tid. Nåtidens bilister tar tunellen gjennom fjellet.

Vi valgte veien over fjellet, fremfor 24,5 km tunell. Tunell med blått lys i taket noen steder, slik at det føles som man kjører under en blå isbre som solen skinner gjennom. Litt spennende akkurat det, men ikke nok til alle de andre km i vanlig tunellmørke. Jeg har kjørt gjennom med MC, det var mest mørkt og kjeeeeeedelig rett og slett. Men helt sikkert fantastisk for vanlig trafikk, særlig om vinteren. Bildet under har jeg lånt fra Sogn Avis. Et veldig godt bilde på hvordan det blå lyset ser ut.

På nytt steg vi oppover, sving etter sving og gikk fra sommer til vår, med anelse sommer. Stadige stopp, veien er utrolig smal, og her kommer alt som kan trille og gå. Fra motorsykler til bobiler, store bobiler. Biler med campingvogner. Turistbusser. Jeg var veldig glad vi «bare» hadde en vanlig stasjonsvogn. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor veiene var SÅÅ smale. Nettopp, jeg kjørte bil, ikke MC som jeg har gjort før. Jaja, bedre sent enn aldri sies det 😉

Vi kom opp til snøen, og en fin rasteplass. Veldig fin, rett og slett vakker… bortsett fra de vanlige bekvemmeligetene som det så fint heter. Jeg måtte pent holde meg og vente til neste rasteplass med toalett.

23. juli var det fremdeles mye snø over denne fjellveien.

Sola sendte sine varme stråler ned på oss, og det var virkelig flott å kjøre over. Biler med utenlandske skilter stoppet ved brøytekantene, og ungene frydet seg over å oppleve snø i sommerferien. Mens foreldrene kanskje fikk en liten velfortjent pause uten for mye barnemas, hva vet jeg. Vi kjørte videre, rett frem.

Veien over fjellet var slutt, plutselig kom nedstigningen til Aurland. Nei den stuper ikke bare nedover slik det kan se ut på bildet. Først begynner nedstigningen med lange strekk og veldig slake svinger, for til slutt å bli smal og virkelig svingete ned mot fjorden.

Vi nærmet oss høydepunktet for mange som tar denne veien. Broen ut i løse luften. Med en fantastisk utsikt over fjorden og ned mot Aurland. Det er biler og busser og mennesker over alt. Vi tror vi må gi opp, men plutselig åpenbares en liten flekk som vi smyger oss inn på. Vi er med ett blitt en bit av kaoset og folkemengden. Jeg ser på utlendinger som tar samme bildet; mor av far og far av mor…. og tilbyr meg å ta bilde av begge. Belønningen er noen fantastiske smil tilbake, så lite skal det til for å glede noen. Et lite trykk på et kamera!

Gjennom glassveggen ytterst kan man se ned på Aurland. Med sine berømte sko. Sko som hadde en kjekk liten sak over risten. Med hull til en 25 øring i hver sko, sa min mor. Akkurat nok til bussen hjem fra byen…den gang. I min tid hadde jeg nok ikke kommet hjem, selv med en femtiøring i hver sko. Men, det var sånn det skulle være iflg tradisjonen, så jeg fikk tak i noen gamle 25 øringer og pyntet mine egne sko.

De fleste så nok ikke så mye rett ned, mer ut mot fjell og fjord, Aurlandsfjorden. Jeg skjønner kampen for å finne seg en parkeringsplass, og en plass ute på broen. Det er vakkert, selv om jeg hadde sett det før og visste hva jeg ville få se.

 

Veien fra broen og ned, blir en evig masete kamp på grunn av alle bilene vi møtte. Ja det var sommerferie, definitivt. men det gikk sånn tålig greit. Alle skal hit kan det virke som. Men så, vi ble omtrent skviset inn i sementen av to fjonge herremenn i en åpen dyr sportsbil. Den eneste gangen jeg hadde lyst til å vise noen fingenen. Årsak, de valgte å ikke stoppe på en møteplass, selv om de så vi kom, og kjørte heller ikke ut mot kanten av veien på sin side. Vi dro inne speilen på vår side, og jeg satt stiv som en pinne mens vi millimeter for millimeter snek oss fremover. Heldigvis uten å få skrapet opp bilen mot den massive betongkanten. Jeg var virkelig redd for bilen min, mens de bablet uforstyrret videre som om det var en selvfølge at det var oss som skulle stå for kjøringen. Snakker om egoisme. De skal være glade for at ikke jeg kjørte, for da hadde jeg vært «gammel dame». Stått stille og ventet på at de skulle kjøre, eller pekt på lomma bak dem. Det var dog den eneste episoden på hele turen som var virkelig negativ. Det må også sies.

Helhetsinntrykket på de smale veiene er at stort sett er alle interessert i å gjøre dagen god for hverandre, ta hensyn. Smile, hilse og takke pent. Bortsett fra fjelleveien Lærdal-Aurland. Det kan ha vært en tilfeldighet akkurat den dagen, og det håper jeg virkelig det var. For alle har ferie, og alle vil kose seg og nyte Norge, vårt vakre land. Da må vi alle kunne være hensynsfulle og gjøre det samme for andre, som vi ønsker for oss selv. Og da vil det bli GOD TUR, for alle! Dagens hjertesukk.

Videre fra Aurland mot Flåm, jeg vil så gjerne få vise frem den vakre veien som går langs Flåmsbanen og fossen. Til min store skuffelse pågår det veiarbeid, og alt er stengt. Riktignok møtte vi toget. Men jeg er redd det ikke var det toget jeg tenkte på 🙂

Mye av dagen var gått og det var på tide å sette kursen hjemover. Tilbake til Aurland og mot Hol. Tunell -«med ventetid», stod det. Ja det ble litt ventetid, men til slutt grønt lys. Vi skjønte på alle klistemerkene at det var flere enn oss som hadde kjedet seg og ventet,

Solen glimter til igjen etter litt gråvær en stund, og vi får nyte nok en foss og fin natur.

Vi kjørte langs et stort oppdemmet vann og så bort på Hallingskarvet. Jo, snøen lå der enda. Jeg tenkte på et lite ordtak eller hva det nå kan kalles – Når skaren bærer til St.hans blir det en sen sommer 😀 Det er mulig det er noe i det, for vi var i juli og sommeren så ut til å vente enda litt på seg, om den noen gang kommer der oppe. Men vakkert å se på, det var det!

Vi stoppet rett før Hol. Tanken var tom, magene var tomme. Vi lurte på hvilken vei vi skulle ta hjem. Valget blir tatt for oss mens vi ventet på middagen som den dagen ble hamburger. Da vi kom ut var regnskyene blitt mørkere, det romlet og skramlet. Tordenguden Tor var også på ferietur kunne det høres ut som.

Jeg inn bak rattet, det var min tur som sjåfør. «Hjem». sa jeg til Solvei, GPS`n. Hun ville via Oslo. Nope sa vi, og kjørte mot Geilo og Bjørkflåta. For vi kunne en del snarveier må vite 😉 Det ble både vått og mørkt. Og det ble liksom ikke samme synsopplevelsen over fjellet hjem. Bortsett fra på toppen, der veien går rett frem. Tåke og skyer laget en illusjon om at veien bare fortsatte rett inn i skyene. Det ergrer meg fremdeles at jeg ikke tok frem kamera og knipset.

Nedover i regneværet, det ser mørkere ut vestover og vi valgte å ta ned langs Tinnsjøen fremfor over Gaustatoppen og Seljord. Det bøttet ned, virkelig. Litt lenger ned hadde vi fremdeles en mulighet for å velge veien Solvei nå ville vi skulle ta, over Seljord. Vi valgte å gå mot Notodden, der så skydekket lysere ut. Det drar seg mot kveld og jeg leste Nordbygda på et skilt. Aha, ikke lenge igjen til Notodden. Heddal Stavkirke og Kafe` Olea. Jobben min gjennom 8 år gjorde at jeg stadig kom tilbake til disse traktene Fra nå av kunne jeg nesten kjøre på gammel vane. Solvei oppga tid til vi ville være hjemme, jeg var uenig og oppga mitt klokkeslett. Det sier noe om hvor mange ganger jeg hadde kjørt hjem derfra.

Livet så litt lysere ut etter at vi har passert Gvarv, og enda mer jo lenger sydover vi kom. Ulefoss, det så skikkelig mørkt ut vest for oss. Der det blinket av lyn fremdeles. Vi var heldige og gikk i utkanten nesten hele tiden. Jeg skrøt litt av en snarvei jeg visste om, over Skjelbreidstrand. Hmpf. Den var oppdaget av alle GPSene. De to bilene foran svinget til min store forskrekkelse inn «min» vei. Men jeg fikk en god latter da det ble full brems der framme. Det var slutt på asfalt og grusen overtok. Og ikke var den god heller.

Svanvik, de kjente flammene fra raffiineriene lyste opp slik de pleide Herre og E18. Ikke en sky på himmelen, det hadde ikke engang regnet. Hjemme…på det klokkeslettet jeg sa, haha Solvei ikke prøv deg, dette kan jeg. Etter 6 timers kontinuerlig kjøring fra Hol. Vi hadde vært underveis i 15 timer denne siste dagen.

Dagen etter får vestlandet det varslede uværet vi slapp unna. Elvene flommer, det kommer veistengninger pga ras. På tross av hva de forskjellige kanalene hadde varslet om været, for oss hadde det stort sett vært supert. Inrømmer det det gjerne. Vi hadde virkelig flaks. Og det er lov iblant!