Rundtur i Norge

Siste dagen, del 1, langs fjordene

Det ble en tidlig start fra campingplassen i Fjærland. Solen var akkurat klar av fjellene og begynt å bryte gjennom, selv om morgentåken hang igjen noen steder. Starten på dagen ble som slutten på gårsdagen….gjennom en tunell. På veien mot Sogndal og Sognefjorden. Enda en tunell, og plutselig er vi tilbake i tåkelandet i igjen. Bare nesten. Det hele var så fantastisk at bildene faktisk ikke yter opplevelsen full rettferdighet. Tåkedans.

Vi hadde lagt opp «løypa» for dagen og måtte desverre fortsette. Jeg kunne ha vært der mye lenger.

Ved Sogndal tok vi mot Gaupne. Sist gang jeg var i Sogndal på ferietur var det muligheter for å leie småfly (med pilot). Inn dalene og over Jostedalsbreen. DET var litt av en opplevelse. Denne gangen kunne jeg ikke engang se et fly.

På nytt bare måtte vi stoppe. Vannet lå der, helt damstille, og bare innbød til å ta flere bilder.

Kjøreturen fortsatte og igjen ble det et stopp for å nyte naturen som speilet seg i vannet.

Det var så stille at det ikke alltid var like lett å se hvor ting begynte og hvor ting sluttet.

Vi hadde sett en del stavkirker på vår tur. Et skilt fortalte, Norges eldste stavkirke. Urnes Stavkirke. Det ble ikke oppgitt noen km dit, litt rart. Nedover bar det, smalt og svingete. Det ble en del venting og rygging før vi nådde bunnen, stedet Solvorn. Og en ferjekai. Tiden for å vente på neste ferje, for tur/retur ferje og gåturen opp og ned til kirken gjorde at vi valgte å kjøre tilbake til hovedveien. Nå skal det sies at det går vei videre fra Urnes, ferje tilbake var ingen nødvendighet. Men det fristet mer å kjøre på solsiden. (Det var muligens flere enn oss som gjorde bommerten og trodde kirken var i bunnen av bakken. For det var livlig trafikk opp og ned til dette bittelille stedet.) Selve Solvorn var nesten som å komme hjem, en liten bit av sørlandet, ved en vestlandsfjord.

Her ligger også Wallaker hotell, et av de hotellene som hører til under «De historiske hotellene». Hotellet har vært drevet av den samme familien siden 1640, og i dag er det åttende og niende generasjon som styrer. Jeg tok ikke noe bilde, for de små hvite husene interesserte meg mer.

Gaupnefjorden og igjen disse fantastiske fargene som jeg ikke har hjemme.

Rett på den andre siden av Gaupne fikk jeg plutselig øye på noe, og ropte nok litt til sjåføren. Som rolig bremset ned inntil rekkverket, slik at jeg fikk tatt bildet mitt. Hva det var vi så, har ikke fjerneste anelse. Men spesielt var det. Har googlet litt også, men fremdeles ikke noe svar. Noen som vet?

Videre ut Gaupnefjorden på vei mot Lusterfjorden, som igjen er en sidearm av Sognefjorden. Her skal en ha geografien i orden 😉 Det er fremdeles nesten like stille, alt speiler seg og vi stopper på et utsiktspunkt.

Gaupnefjorden og Lusterfjorden i bakgrunnen.

På vei inn mot Skjolden og den siste biten av Lusterfjorden. Et fantastisk fossefall på den andre siden, Feigumfossen. Noen steder står det fall på 229m og noen 218m. Derfor velger jeg å si at den har et fall på over 200m. Det spesielle lyset og vannrøyken fra fossen var noe for seg. Selv kan jeg til tider klage over bråket fra havet, men de som bor i nærheten av den fossen, må nok leve med bruset hele tiden.

Akkurat på den rasteplassen vi befant oss på, var både fjorden og lydene veldig stille. Og det var flott å kunne nyte utsikten og turen. Uten stress og mas. I etterkant kan vi vel si at det var den stille dagen… før stormen.

Fra rasteplassen gikk turen videre inn til bunnen av fjorden og opp mot Sognefjellet.

Del 2, over fjellet, fra Turtagrø til Øvre Årdal og Lærdalsfjellet mm, kommer i eget innlegg.