Madeira

Våren 2012

Del 1

Madeira er en tropisk øygruppe, men vi tenker vel kun på hovedøya når vi snakker om Madeira. Øya har subtropisk klima. Plassert 900 kilometer fra  Portugal og 600 kilometer fra kysten til Marokko, en liten flekk uti Atlanterhavet. En vakker flekk. Den ble oppdaget i 1418 og fikk da navnet Madeira som betyr: Øya full av trær. Hovedstaden er Funchal, og det meste ligger i gangavstand. Vi fløy fra Gardermoen med direktefly. Flyplassen ja, den er et kapittel for seg, der den for det meste ligger på stolper på land og uti havet. Jeg har ikke flyskrekk eller noe slikt, samtidig som det var spennende å lande og ta av på denne lille «ekstrabiten» av øya.

Leiebil ble hentet, veldig liten bil faktisk. Og takk for det. Selv med liten bil var det så smalt at vi måtte slå inn begge speilene for å få sneket oss inn i parkeringshuset, som tilhørte hotellet i Funchal. Noen av gatene, nei de var ikke så store at det gjorde noe de heller. Det var veldig kjekt om det ikke kom noen imot. Likevel, drar du til Madeira vil jeg virkelig anbefale deg å leie bil, det er utrolig å kunne kjøre rundt på denne øya som er en blanding av ørken og en overdådighet av grønt, av blått hav og høye fjell. Kart ble innkjøpt. Likevel var det ikke alltid vi fant det vi hadde tenkt på første forsøk, men du verden så mye natur vi fikk se. Veiene går bratt opp og ned, med hus som klamrer seg fast på de utroligste steder. Veiene kan også ligge helt nede ved havet. Man kan få oppleve både opprørt hav og stille viker.

Bilturer

Sol og vakkert vær, og vi var på vei, vår første dagstur i retning nord. I starten nede langs kysten, og senere opp i høyden. Veien går under en foss, den går i tett grønn skog, og mange steder langs veikanten er det fullt av Agapanthus. Desverre var det for tidlig på våren til at de var begynt å blomstre, med sine store blå blomsterklaser. Selv for noen av trærne var det tidlig vår i slutten av mars.

Iblant ble det veldig svart og svidd langs veien. Det er et problem med krattbranner på Madeira. Masse eucalyptustrær (oljete) gjør at det iblant kan brenne kraftig.

Ut til Ponta du Pargo og fyrtårnet på odden der. Med en fantastisk utsikt både sydover og nordover langs øya.

Videre langs kysten mot Porto Moniz, og noen smale ørnesvinger ned mot selve stedet. Et veldig egenartig landskap, hvor bølgene stadig rullet inn over klippene.

Det er nesten alltid mer bølger på nordsiden av øya enn på sydsiden.

Men rett bak klippene kunne det være helt damstille.

Porto Moniz var tydeligvis et sted som var mye besøkt, her kom turisbussene den ene etter den andre. Likevel, dersom man gikk litt utenfor alfarvei, var det både plasser og ro og vakkert. Vi kjøpte oss litt lunsj, satt i sola og bare koste oss. Og delte litt med de lokale fastboende 😉

Ved Sao Vincente fikk vi se et et skilt som viste til guidet tur i «lavahuler». Hulene ble utformet av et enormt vulkanutbrudd som fant sted for over 890 000 år siden. Hulene/tunellene ble åpnet for publikum i 1996 og er verd et besøk. NB! Tar du med kamera for å fotografere, husk å ha med iallefall en dusjhette til å ha rundt kamera, for det drypper fra taket. Og klær som er egnet for en slik rundtur. Det er en god kjøretur dit fra Funchal. Vi valgte å dra tilbake dit en annen dag, for å ha god tid til denne rundturen inni fjellet.

Om man vil, kan man i ettertid kjøpe diverse info og media, sammen med et foto, som blir tatt av en fotograf på turen inni lavatunellene. Foto er klart når man er ferdig med guidingen. Det finnes også kinosal med en flott film om hvordan Madeira ble til, og fikk sin nåværende form. Jeg synes den biten var like interessant som vandringen. De hørte liksom sammen.

Men selv inni dette mørket finnes det noe grønt, iallfall der lampelyset stadig skinner.

Ut i dagslyset og videre på tur. Omtrent midt på øya går det en vei tvers over. Vi kjørte både over fjellet på våre turer, og gjennom tunellen. Selvsagt spares det en masse tid på å ta tunellen, men en bør ta seg tid til turen over fjellet også.

På vei nedover i retning mot Ribeira brava.