Kroatia

Makarska-rivieraen

Podgora 2010

En restplass som bare lå der og fristet oss for å si det sånn. Oss er meg og mine to yngste barn. Med en prislapp som var veldig gunstig. Det var mulig å bo på selve hotellet, eller det lille ekstrabygget som vi valgte. En leilighet med god plass til tre, med den største verandaen jeg noen gang har hatt på en chartertur. Vi ankom i mørket, i øs pøs regnevær, sprintet bort til leiligheten, men våte ble vi. Hva så, vi var jo fremme og hadde ferie må vite.

To leiligheter delte veranda-plassen og vi fikk noen hyggelige svensker som naboer. Den lå over en restuarant, iblant luktet det litt mye stekt fisk. Og iIblant luktet så godt at det var rett før vi bare gikk ned trappene og sa vi skal ha det som lukter så godt.

Den samme verandaen gav oss noen fantastiske solnedganger

En liten gang/bilvei var alt som skilte oss fra stranden i Podgora. Stranden var å ta litt sterkt i, småstein er vel mer riktig. Vi var raske til å kjøpe badesko, etter at vi fikk øye på noen av disse sydlandske sjøpinnsvinene, med ekstremt lange sorte pigger. Naboen var uheldig og tok seg for med hånden, bare to pigger. Han ble så syk at han måtte til lege, disse kråkebollene skal man ikke spøke med. Men vannet var godt og varmt, så det var bare å hive seg uti og nyte det.

Bortsett fra når det tordnet og regnet. Det gjorde det igrunnen ofte den uka, så det ble en del innesitting. Ungene gikk på kafe` med gratis Wifi, og mor leste bok. Dette var i tiden før mobildata. Årsaken til det noe ustabile været var nok årstiden, høsten. Det var den nest siste uka i chartersesongen og vi så lite til familier og de vanlige turistene. Men mange pensjonister, som beveget seg i sitt eget rolige tempo.

Etter at tordenværet var passert, hang ofte skyene igjen en stund på grunn av fjellene bak oss. Eller det kunne være morgentåken som brukte litt tid på å komme over de selvsamme fjellene.

Vi hadde en halvdags spasertur opp fra stranda og opp i olivenlundene, med noen spredte bolighus innimellom. Det var mange fine veier og stier å gå på. Og mange steder med utsikt, der vi kunne sitte og nyte det vi hadde pakket med oss av mat og drikke.

Med vannet på den ene siden og fjellene på den andre, så var det alltid lett å orientere seg. Plutselig fikk vi se at det gikk en vei, som klamret seg fast oppi fjellene. Tenkte at det sikkert var en lite traffikert vei, den så liksom sånn ut. Så feil kan man ta, det var veien til Sarajevo.

På vår tur fikk vi se en masse planter og blomster som vokste villt, og som for oss var helt ukjente. Den på bildet, er det en knopp, eller er det en blomst som er iferd med å åpne seg for å spre sin frø….

Noen frukter var kjente, og noen ukjente. Vi fant noen belgfrukter under et tre. De måtte iallefall være søte, for det summet av bier rundt dem. Senere fikk vi oppleve at en ungdom stod å solgte disse belgene + noen utrolig kreative og vakre smykker. De smakte søtt sjokoladeaktig, men var litt seige og hadde en slags ettersmak. Ikke akkurat vår form for lørdagsgodteri måtte vi innrømme.

Ofte tok vi oss en kveldstur. For å spise middag eller rett og slett for turens skyld. Det var virkelig vakkert der.

Ved bryggene var det stopp. Vi kunne sitte der og bare se (og høre) de lokale som fisket på ettermiddagen og kvelden. Det ble jammen meg noen fisk på dem også. Min bestefar ville sagt det var mye pusefisk, altså fisk som var passelig store for katter. Det tror jeg også noen av kattene her ned mente, for de satt der og ventet tålmodig. Det var igrunnen mye katter i den byen. Skikkelig kosepuser, påpasselige mammapuser og de vanlige hannkattene.

Senere på kvelden så vi ofte at de lokale var ute og lysfisket. Med småbåter som de rodde eller hadde en liten påhengsmotor på. Men alt foregikk for det meste i ett rolig tempo, det var faktisk som livet gikk litt saktere der nede.

Busstur til Dubrovnik

Dagstur med buss til Dubrovnik. Langt å kjøre, på veien måtte vi innom Bosnia-Hertzegovina for å så å komme inn i Kroatia igjen. Kroatia er å regne som et kristent land, og Bosnia-H er muslimer. Det var ikke så lenge siden krigen som delte hele landet Jugoslavia inn i flere egne land. Den foregikk på første halvdelen av 1990 tallet. For å få lov til å passere denne lille biten av Bosnia-H på vår vei videre, var busselskapene pålagt å ta en lengre pause. Vi busspassasjerer ble forklart at det var av to årsaker, passkontroll, og i håp om at vi som turister la igjen litt penger i butikkene som en slags økonomisk kompensasjon til hjelp for å bygge opp landet.

Vi fikk også se en spesiell del av Kroatia. I denne dalen ble veldig mye av landets avlinger dyrket. Det ble brukt båt for å komme til parsellene. kanskje for å ikke kaste bort god dyrkbar mark til å kun gå på..?

Endelig var Dubrovnik der. En godt befestet by, som en gang var så mektig at den faktisk var en egen bystat, på linje med sin rival Venezia. Senere ble byen underlagt nettopp..Venezia. Dubrovnik tjente mye på saltproduksjon. Denne foregår fremdeles. Saltproduksjonen i Ston var så viktig for bystaten Dubrovnik at dogen i byen etablerete «saltkontor» som skulle overvåke det hele, og det var nedskrevet strenge regler for handelen (1272).  Tidligere var byen kjent under navnet Ragusa.

I det man kommer gjennom den første porten inn til byen står det et stor oversiktskart. Kartet viser hvor byen ble truffet under bombingen tidlig på nittitallet. Mye var restaurert og bygget opp igjen, men iblant var det mulig å se sporene med egne øyne. Vi tok også en guidet tur ned i museet som i sin helthet var viet tema Dubrovnik og krigen. Med masse bilder fra den gang. Som gav oss noen tanker om hvordan det må ha vært for dem som levde innefor murene disse krigsmånedene.

Bak murene fantes store kirker slik de ofte er langs den delen av middelhavskysten. små trange gater uten biler, med mange små spisesteder eller vanlige bolighus. Gatene kunne like gjerne være trapper. Byen var ikke bygget på en slette, den fulgte naturen. Vi var innom flere gamle bygg og kirker, noen av byens småkafeer.

En liten pause i sola ved havna. Hvor vi bare lot alle inntrykkene få lov til å sige inn og kanskje imponere oss litt.

Vi vandret rundt litt til, før det var en fellestur inn i klosteret. Brønnen på bildet under forsynte hele byens befolkning med vann, de 3 mnd byen ble bombet. Uten dette vannet hadde de måttet gi opp. Hit hadde de alle måttet begi seg, med fare for eget liv, for å få sin rasjon med vann. Dramatisk for dem den gang, for oss bare en rolig og vakker plass.

Byturen var over, og buss tilbake samme veien. Heldigvis fikk vi et stopp ved en av salgsbodene langs veien. Mandarinene var akkurat så vidt blitt modne og var til salgs i store nett. Da vi kjørte videre luktet det advent og jul i hele bussen.

Hvorfor heter de mandariner, jo sa guiden, det kommer av fargen. De kom i sin tid fra Kina, der var det kun eliten, mandarinene som fikk lov til å bære klær med den fargen. Og derfor fikk frukten ekslusivitet ved å ta navn etter fargen på de kinesiske mandarinenes klær. Hørtes helt logisk ut for meg. Alle fruktsteina ble samlet pent i en pose. Mandariner har fruktstein, klementiner har ikke!

 

På egenhånd til Split

I en av samtalene våre over gjerdet på verandaen, ble det avtalt at vi skulle ta vanlig rutebuss inn til Split neste morgen. Vi undret oss selvsagt om vi stod på riktig plass, og lokalbefolkningen pekte oss til et annet sted. «Ekspressbussen» kom, og vi ville selvsagt betale sjåføren, men nei, han bare vinket oss videre inn i bussen. Den svenske mammaen og jeg synes ikke det var så spesielt, det var jo bare tilbake til sjåfør og billetør. Barna derimot syntes det var veldig rart 😉 Bussen, ja den hadde nok kjørt mange mange mil, og bar definitivt preg av det. Men om bussen var sliten, var ikke farten lav, nei her gikk det unna på noe som så ut som svingete vestlandsveier. Med langt ned til sjøen på den ene siden og ofte rett inn i fjellveggen på den andre siden. Gjennom små og bittesmå byer og steder. En spennende tur på mange måter.

Av på bussholdeplassen og gjennom den tykke bymuren for å komme inn til gamlebyen i split. Noe virket kjent fra Dubrovnik, men mye var anderledes. Her gikk gatene mellom husene, under husene, på kryss og tvers. Det var ikke helt lett å skjønne hvor man var når man vandret inne/under husene. Likevel, det var litt av en opplevelse.

Etter lunsj… is og mere is 😉 vandret vi videre i denne layrinten av en by, stadig nye fasinerende ting å oppdage.

Plutselig var det slutt på byen på en måte, og vi hadde gått gjennom en slags port. Litt shopping og poser hadde det blitt på runden, det må innrømmes. I ettertid må jeg si at byen Split kunne jeg godt tenke meg å se igjen. Rakk aldri å se mye av den nye byen, bare en liten minirunde. Og middag på en kafe med god utsikt over havnen. I gamlebyen kunne jeg sikkert gått på oppdagelsesferd enda en dag.

Markedplassen var også en opplevelse verd å ta med seg, med de for oss veldig spesielle vektene. Klesdraktene og en verden vi ikke ser så mye av hjemme i Norge.

Trøtte og vel fornøyde med dagens opplevelser, tok vi bussen hjem igjen. Den var iallefall ikke gammel, rene luksus-turbussen. Så jeg kan ikke si hva som er normalt, gamle eller nye busser. Likevel artig å ha opplevet begge deler.

Noen late dager til og så var det siste dagen. Da gikk vi ned til «damene med dukene». Vi hadde lovet dem å komme igjen siste dagen, uten at jeg er sikker på at de trodde noe særlig på akkurat det. Damene med dukene, var som dere skjønner damer som hadde brukt tiden utenfor turistsesongen til å brodere de lekreste duker, pluss annet håndarbeid. Vi tre kjøpte en del duker hver. Jeg tror damene var veldig fornøyd med å få solgt så mye helt på slutten av sesongen. Og vi, vi var fornøyd med mange fine duker, til gaver og til eget bruk.

Evaluering

Kroatia var et land hvor jeg som alenemor med to barn følte meg veldig velkommen. Jeg ble respektert og behandlet som i etthvert nord-europeisk land. Det er viktig for meg, denne gjensidige respekten for leve- og væremåter.  Maten var god, naturen vakker, innbyggerne gjestfrie. Ville jeg anbefale andre å reise hit – ja definitivt. Det er et land verd å oppleve. Kunne godt tenke meg å reise dit igjen. Og det er lett å reise med landets egne transportmidler, hjelpsomheten er stor dersom du spør.