Tyskland til Vlaardingen i Nederland.
Solen skinner og det er helt supert å starte på en ny dag i dette uendlige flate landet som til daglig kalles Ostfriesland. Flatt, flatt, samtidig grønt og fint og med mange nydelige småveier. Kan virkelig anbefales. Friesland, nær sjøen, kan dette ha noe med vår lille lokale øy Friesø å gjøre…? Kom sjøfolk fra Friesland og la til her og gav navn til øya, på samme måte som sjøfolk fra Thy i Danmark gav navn til Tyholmen i Arendal. Hmmm.
Flere timer går og vi nærmer oss grensen til Nederland, samtidig nærmer også skyene og regneværet seg. Dessverre. Men før det hadde vi rukket å spise lunsj i solskinnet. Det er slutt på småveiene. Vi merker ikke mye til grenseovergangen, den eneste forskjellen er at vi går fra «Ausfart» til «Uit» 😉 og vi tar korteste vei mot Groningen – Leeuwarden i retning av det største diket.
Plutselig må jeg se to ganger for å sjekke at jeg ser korrekt. to seilbåter seiler gjennom åkeren, på vei over en bru. Den bruen som vi bilister må kjøre under! Dette er ikke den eneste gangen båtene kjører gjennom åkeren, eller over oss langsmed veien vi kjører på. Vi kan overhode ikke være i tvil lenger om hvilket land vi befinner oss i. Kanaler og båter for oss på de merkeligste steder. Ble vi litt fasinert og sittende å glo litt, jepp gjett om 😉
Vi velger ytterste vei i retning Vlaardingen, og kjører over diket som skiller havet og Ijsselmeer. Siden veien ligger godt i le bak diket/vollen som er bygget mot havet, merker vi ikke så mye til akkurat dette. vi kunne jo ikke se havet på den andre siden.
Likevel, det er en del avkjørsler som lar deg komme opp på diket og nyte utsikten til begge sider. Langsden lange demningen er det mange muligheter for å kjøre av hovedveien. Det er absolutt verd det å ta en tur opp på diket flere ganger.
På en av disse avstikkerturene opp på vollen, fikk vi også oppleve et meget spesielt lys. Med hav på begge sider og «kitere». Noen under opplæring og noen som tydligvis kunne dette meget godt.
Se godt etter på bildet over, og kanskje du får øye med kitere som er kommet en god del lenger enn de under opplæring. De formelig for over bølgene. Spennende å se på. Men jeg tror nok jeg hadde vært blant dem som prøvde seg inne på grunna, veeeldig lenge, skulle jeg ha testet ut dette 😉
Det som tar kaka når det gjelder å krysse veien foran oss er vel når vi nærmer oss Schipohl flyplass ved Amsterdam, og flere fly lander i kø på høyre side av oss, for så å kjøre over enda en bro og takser videre inn til hangaren på venstre side av veien «vår». Hjelpes, som å kjøre på tvers av en flyplass.
solvei (GPS) leder oss greit dit vi vil i dette mylderet av veier. Akkurat da er hun virkelig god å ha. Videre ut mot Den Haag, og en haug med småveier. Vi velger nokså langt ut mot havet. Og igjen er det ekstremt flatt. Vi vil tilbake til den brede vei igjen og det går så det suser. Så, bang et veiarbeidsskilt og en stengt vei gir oss litt klabb og babb, for å si det mildt. Fordi dette hadde ikke Solvei fått med seg, og maste om snu og snu. De fleste som har brukt GPS kjenner seg vel igjen i akkurat det. Tilslutt skjønte «damen» tegningen og loset oss i riktig retning. Men du verden, det gikk rundt og rundt. Inn i byggefelt, over smale pittoreske brolagte veier. Mellom hus og låver. Før vi tilslutt var ute på mer normale fylkesveier, og tilslutt på motorveien. En opplevelse rikere. Godt vi ikke møtte noe særlig med biler på denne runden, for det var ille smalt.
Adressen vi skal til ligger i Vlaardingen, og den ene av oss som har bodd der for over 40 år siden er meget spent. Hvordan ser det ut nå, vil han kjenne seg igjen. Hvor mye er forandret. Solvei har fått vite adressen, som vi fant bakpå et gammelt brev med klistrelapp på utsiden; «Via Airmail». Og jammen meg, der ligger bygget. Men parkeringplassen vi fant, ja den måtte vi forlate, for det var slik at mellom 6 på kvelden og 6 om morgenen, ja så var det ikke lov til å parkere der. Da vi forklarer vårt oppdrag til vedkommende, blir det bare smil og en masse god hjelp. Så snart har vi funnet et parkeringshus, via en hjelper til. Jeg kan ikke få sagt det nok ganger tror jeg….Om du spør finnes det nesten alltid en masse mennesker som gjerne vil hjelpe deg. Dem er det bare å benytte seg av.
Vel parkert, blir det å ta med kamera, dette må selvsagt foreviges til resten av familiemedlemmene som sitter hjemme i norge og venter. DA slutter det å yre og går over til skikkelig regn. Skulle nesten til å si selvsagt. Endringene var store, selv om huset var likt. Parken var borte, den åpne parkeringen var vekk, gatene rundt huset hadde delvis fått glasstak, og blitt til ett stort kjøpesenter. Merkelig så mye som kan skje på nesten et halv århundre eller hva 😉 Det ble bestemt å utforske mer i morgen for da var muligens været litt bedre.
Jadda, nye utfordringen på gang. Parkeringsautomaten ville hverken ta kort eller store sedler. Så igjen var det å spørre og igjen fikk vi masse hjelp. Og ut av parkeingshuset kom vi. Til hotellet vakten på parkeringsplassen anbefalte. Dyrt og med flott utsikt, så langt det i alle fall var mulig å kunne se i regnet.
Dog, vi kunne iallefall se til vindmøllen som var det som satt best i minnet til han som hadde bodd en liten stund i vlaardingen; Molen Aeolus.
Første del av «oppdraget» var fullført, vi fant både gata og huset. Samtidig, alt hadde forandret seg ganske mye siden han hadde vært der sist. Dagen etter skulle vi lete etter flere steder og minner i samme området.