Bormio til Arabba
Fra overnattingen i nærheten av Tirano kjørte vi i retning Bormio og Passo dello Stelvio/Stilfserjoch.
Vi har vært over der 2 ganger før, på sommerstid. En gang i vanlig grønne omgivelser, den første gangen i snø, nysnø. Den gangen spurte jeg om det var vanlig med snø her – joda svarte damen det var det….om vinteren 😉 Hva ville vi møte denne gangen? Heldigvis ble det grønt og fint. På denne siden av fjellet er hver hårnålssving merket med en fjellblomst og nummeret på svingen..
Det var veldig mange som tydeligvis ville se det samme som oss, og en masse på mc som ikke gadd å ligge bak oss snilebiler. Samtidig, det kom en masse små turgjenger på Vespa, og det synes jeg var litt artig. Mopedtur med god tid. Over dette passet er det tydeligvis plass for alle, de som kjører fort, sakte og de som tråkker over for egen maskin.
Passet er Alpenes tredje høyeste fjellpass. Du store for et kaos på toppen, gnudd, studd eller hva man nå vil kalle det. Ikke mulig å finne en plass å parkere bilen. Det ble ingen fotografering fra toppen slik vi hadde tenkt. Men vi hadde jo bilde fra forrige gang.
En ting man må være klar over er at det kommer biler og MC i en evig kø både nedover og oppover. Dersom ikke alle holder godt til sin side, særlig i svingene, kan det bli veldig vanskelig å møtes. Skal du opp på en litt tungt lastet mc krever det at sjåføren har litt trening og vet hvordan syklen skal behandles ved veldig sakte kjøring eller full stopp. Vi så noen tilfeller som så ganske skumle ut, og et velt.
Endelig en ledig plass å parkere og da finner vi ut litt av årsaken til folkemengden. Sykkelløp for folk flest, å frivillig tråkke seg opp fra bunnen av dalen til toppen, Jeg er imponert og dem som klarer å presse seg selv på den måten. De fortjente jammen meg skrytet de fikk de som peste og pustet seg opp de siste meterne!
Etter fotopausen fortsatte vi videre nedover de 48 svingene/tornanti som utgjør veien ned til dalbunnen. Vel nede i dalbunnen tok vi korteste vei til Bolzano/Bozen og så videre til Bessanone.
Fra Bessanone tar vi veien inn mot dalen – Val Gardena. Vi nærmer oss det vakreste eventyret på turen; Dolomittene. I enden av dalen går veien rask oppover, og deler seg. Vi tok mot høyre og Sella.
Fra Sella går det for nedover, nesten ned til Canazei, før det på nytt går rask oppover til Passo Pordoi. Fra toppen her går det en heis opp til en av toppene. Har du tid og mulighet ta gjerne turen opp til 2950m. Tar bare noen minutter helt opp. Denne gangen valgte vi å kjøre over passet og ned alle svingene til Arabba.
Vi hadde vært i Arabba før og husket godt det lille koselige huset som var BB den gang. Vi hadde lyst til å finne ut om huset var der fremdeles, for vi hadde navnet fra en gammel fotoalbum. Det tok sin tid, med mye rundt omkring og leting. Tillslutt fant vi stedet (litt flaks). Det var overhodet ikke noen endring siden sist. Bare litt på utsikten, for skibakken som var under utarbeidelse den gangen var nå ferdig, og så ut som den hadde vært det lenge også 😉
Etter å ha avtalt overnatting for flere netter gikk vi ut for å bese oss i det lille stedet som Arabba faktisk er.
Handlet litt mat og prøvde å spise litt på utsiden, men det måtte vi rett og slett gi opp. «Mamma Svale» ville ikke tillate det og stupte mot oss hele tiden. Så det var igrunnen bare å gi den mammasvalen retten til plassen, og flytte seg litt. Vi bestemte oss for at det kunne være like greit å finne en spiseplass under tak, hvor de eneste fuglene var småspurv.