Dag 3
Om natten var det et vanvittig uvær, med torden og regn. Så mye regn at vi lurte på om vannet ville komme opp av dusjen. Sånn hørtes det iallefall ut. Men dusjen holdt stand til tross for alle lydene. Den lille bekken på utsiden av huset ble til en fossende elv. Grusen fra gåstien ved siden av huset, den tror jeg de måtte ut på veien å hente, eller aller helst i grøfta på den andre siden av veien.
Vår planlagte tur i fjellet la vi fort bort, vi forsto det ville bli både for glatt og vått å gjennomføre. Vi sjekket ut fra vår BB og alt kom på plass i bilen igjen. Vel, nesten alt, glemte de to plaggene som hang til «tørk», men det oppdaget vi ikke før vi kom hjem og da er det litt sent å kjøre noen tusen km tilbake for å ta inn klesvasken 😉
Tåken etter nattens uvær hang igjen mange steder, og innhyllet fjellene i et eget slør av mystikk. Stoppet bilen, det var litt spennende å se hvor fort utsikten endret seg. Mens jeg står der og fotograferer så tuter det en buss. Undret meg litt over det, siden vår bilparkering var OK. Men….bussen hadde norske skilter og de hilste blidt på meg. Da er det jo bare å smile og hilse igjen, før fotograferingen fortsetter.
Tåken som danset rund fjellene kunne nesten se ut som om det var røyken over en brann. Heldigvis var det bare en illusjon.
Planen var å dra mot Cortina D`Ampezzo og finne et handlesenter. Nå har det seg iblant slik at ting ikke alltid er like lett å gjennomføre som å planlegge. Det ble ikke noe handlesenter og litt italiensk mat til å kose seg med. Men, det ble veldig mange runder rundt om i byen, og vi så mange steder flere ganger 😉 Det ble jammen meg lite lykke her også, enda en plan som ikke fungerte. Etter det ble valget tatt om at nå setter vi nesen hjemover, hvor lang tid det tar spiller ingen rolle, men nå går det mest i retning nord.
Jeg hadde hørt noe om Misurina et sted, og da skiltet dukket opp valgte vi å kjøre dit for å handle og ta en lang pause. Trodde vi.
Her fikk vi handlet litt mat og vin, men prisene var mye høyere enn vi hadde erfart på de vanlige butikkene. Men mor, altså jeg, bare måtte ha med litt typiske italienske varer. Sånn var det bare med den saken 😉 Etter en liten pause på en benk, med en flott utsikt over vannet og et tydeligvis spesielt hotell, så var vi på vei igjen.
Vi fant et utrolig spesielt sted, hvitt og fint. Et elveleie, hvor det sildret bittelitte vann i den ene siden. Dette hadde jeg sett på tidligere turer også. Kanskje det er normalt for disse områdene, ikke vet jeg. Men pause ble det, med italiensk pølse, ost og andre godsaker. Vinen fikk vente, siden vi tross alt var bilturister.
Rett etter kom vi til en innsjø, grønn og fin, men den kunne ikke være særlig dyp, for barna løp rundt og lekte nesten overalt. Merkelig skue for øynene, de trodde ikke helt på det de så. Enda en grønn sjø fulgte rett etter. Vi hadde kursen for et kjent landemerke Drei Zinnen, tre fjelltopper
Dersom man vil gå i området rundt disse fjellene er det en bomvei inn, betalingsvei. Det ligger tydeligvis en stor campingplass der veien går inn. Laaangt borte kunne man se at veien fortsatte videre innover mot fjellene.
For oss ble det den brede vei og utsikt mot toppene. Det var laget en egen rasteplass med akkurat dette for øyet. Greit å parkere og god plass til å fotografere.
Videre nordover mot Tobbiaco/Toblach og deretter vestover mot Bressanone. Og Dolomittene vinket farvel til oss 😉
Ved Bressanone kan man koble seg på motorveien videre mot nord og mot Brenner. Denne gangen slapp jeg iallefall snilekjøring og kø. Så erfaringen er at man ikke skal kjøre over Brenner og Østerrike en søndag ettermiddag når alle i «nærområdet» skal hjem fra ferie eller tur. Husket også tipset jeg hadde fått tidligere og det ble Fernpass og over mot Tyskland. Det fine været var blir mer og mer grått jo lenger nordover vi kom, akkurat som sist. Regner det det alltid i Alpene på hjemtur fra ferie mon tro 😉 Lyn og torden og det bøttet ned, men ikke så mye sammenlignet med sist jeg var over.
I alt dette grå og våte været fant vi ut av vi ville kjøre så langt vi kom, finne overnattingssted og så kjøre siste rest dagen etter. Veldig dumt, jeg burde ha lært nå. Kvelden ble mørkere og mørkere og stadig flere; «Ingen ledige rom» fra overnattingsstedene.
Ny avgjørelse, vi kjører så langt vi orker. Finner en rasteplass, sover i bilen og tar det derfra. Sove i bil, jotakk, det funker dårlig for meg. For å være ærlig må jeg vel helst vente til jeg nesten besvimer av trøtthet. Fikk vel 2-3 timer. Det gikk nok bedre for mitt reisefølge, som stadig sov mens jeg satt der og håpet på å få sove. Før solen var oppe var vi på vei igjen. I en vakker skyfri sommermorgen
Så bar det strake veien mot Hirtshals og ferje, og Norge. Fikk heldigvis bestilt en plass på ferje samme dagen.