28.juni 2019. Varmerekord i Frankrike, 45.9 grader. Rekorden ble satt fredag ettermiddag sørøst i Frankrike. Men jammen meg var det varmt der vi var også.
Mont-Saint-Michel er en tidevannsøy i regionen Normandie. Den ble først bebygd på 500- og 600-tallet, og het da Mont Tombe. Bebyggelsen har gjennom århundrene blitt ytterligere utvidet. Stedet har også vært fengsel en tid, før det ble kloster igjen. Det er ikke mange fastboende der, kanskje rundt 50 personer
Klosteret som både er øy og fastland, alt etter hvordan tidevannet er. Forskjellen kan være så mye som 14 -15 meter ved såkalt supertidevann. Noe som ikke skjer så ofte, ca hvert 18 år ettersom jeg fikk med meg. Det er uansett alltid størst tidevannsforskjell ved nymåne.
Vi tok småveier de 30 km fra Granville til Le Mont St.Michel. Ved attraksjonen er det nå blitt en stor ny parkeringsplass, med betaling. Trekk lapp når du kjører inn, og betal i automater på utsiden av infosenter når du drar. Parkeringsplassen hadde mange anvisere. Siden det var mange plasser og mye ukjent, tok jeg et bilde med mobilen slik at jeg hadde noe å se etter om jeg rotet meg bort. Men heldigvis trengte jeg det ikke 😉
Det er et stort infosenter rett i nærheten av holdeplassen for shuttle-bussene. Vel verd et besøk for mere inngående informasjon om klosterøya og området rundt. Tilbringerbusser er gratis. Severdigheten er åpent 9-19, iallefall da vi var der. Er litt usikker, men jeg tror vi betalte noe ved inngang til byen/klosteret.
Det er også mulighet for dem som heller vil gå, 40 minutters tur. Hetebølgen hadde lagt noen dager over Frankrike, og vi foretrakk definitivt bussen. Meen, det er bare å innrømme, det var varmt i bussen, veldig varmt. Disse bussene går kontinuerlig, det er bare å stille seg i kø. Akkurat som på parkeringsplasser var det også her anvisere. Veldig kjekt med noen som kan lage orden i litt kaos. Tror det lønner seg her som på mange andre attraksjoner, å komme tidlig på dagen.
Bussene slipper av og henter folk på broen som er bygget over den delen av land som bli fyllt med vann når havet kommet tilbake til øya og klosteret. Vi var der ved fjære/lavvann. Da kan det være så mye som 15km ut til havet.
Tidevannet beveger seg inn og ut med en hastighet «tilsvarende en hest i galopp» på de nesten vannrette sandbankene, og stiger og synker sånn ca 12 – 13 meter. Da kommer vannet fort. Jeg vil derfor mene at det vil være veldig fornuftig å melde seg på en guidet tur, om en vil ha en gåtur ut på disse sandbankene. Særlig med tanke på at det også er kvikksand der!
Noe som også er dokumentert på Bayeuxteppet fra omkring 1070, hvor Harald jarl redder opp krigere som har tråkket feil. I tilegg til en sekvens på teppet hvor det står at hertug Wilhelm og hans hær ankommer Mont-St-Michel. Det må vel kalles en god dokumentasjon på stedets historiske viktighet.
Øya består av trapper og flere trapper og svært lite vei, og det det er vei, ja så er den som regel både smal og bratt den også. Og full av folk. Skal du dit, må du regne med litt maursti. Alle disse andre har gledet seg til, og vil se det samme som deg, så det er bare å ta det med et smil og kose seg.
På informasjonskontoret på øya kan man få kart og annen nødvendig informasjon.
Jeg vil anbefale en tur ut til utsiktpunktet som er merket her på kartet i retning Nordøst. Der får man virkelig et inntrykk av hvor stor del av bukta som er sanbanker ved fjære sjø.
Skal du inn i selve klosteret, som er et must mener nå jeg da, ja så er det billett for inngang, og for Audio-Guide. Egen guide kan også leies. Vi tok Audio-guide, det fungerte greit for oss.
Igjen er det å ta fatt på nye trapper og komme seg enda mer opp i høyden. Litt mer luft og ikke fullt så varmt som inni de smaleste gatene/trappene lenger nede.
Til slutt kommer man opp på et slags platå og herfra kan man gå inn i kirken, som er åpen for alle. Fra mylder og lyd, til stillhet og ettertanke. Mens nonner og munker holdt på med sitt. Det satt mange i kirken, men min følelse var at jeg brøt meg inn i noe vakkert. Det tok litt tid å gå over i det sakrale, kjenne på roen og dette uvante med lukten av røkelse og vakker middelaldersang.
Fra det åndelige og rett over i det verdslige. Klosteret hadde egen souvenirbutikk rett ved siden av kirkerommet. Den var godt besøkt. Og jeg som nok er litt mer enn normalt interessert i notatbøker og organisering, jeg klarte ikke stå for disse to lekre som bare skrek; kjøp meg 😉
Fra platået var det videre gjennom klosterets mange store og små rom, ute og inne. Her fra klostergangen ute, vakkert dekorert. Et sted skal det også finnes en drage, skjært ut på samme viset som under. Men den fant ikke jeg altså. Skulle gjerne ha sett den.
Storslagne rom, som under. Smale trapper og ganger var også en opplevelse. Når man tenker over at dette hadde vært det daglige livet til utrolig mange mennesker i en ikke så altforlang fortid, gir det enda en opplevelse. Noen store rom, og noen veldig små. Og noen steder flere veier å velge mellom, det dukket stadig opp noe nytt.
Dette enormt store hjulet i tre var i sin tid brukt til å heve og senke vindebroen/fallemmen. For et slit det må ha vært med de svære kjettingene og selve broen. Det stod ikke noe om hvordan det ble gjort, men det var iallefall plass til 2 personer inni der om det var slik det foregikk…?
.
Litt flere trapper og veier, gjennom en park, før vi endte ned i byen. Vel ute i sola, var det det magen som måtte ha sitt. Og jeg lærte å snakke fransk. Hva heter omelett på fransk….jo omelett. Kjekt altså. Det ble en lang lunsjpause, for det var svalere inne enn ute.
Derfra gikk vi ut på sandbankene på utsiden av klosteret, øya. Nå var det blitt plagsomt varmt og vi tenkte vi skulle vente under brua. For å gå opp på brua når høyvannet var på vei inn. Det var nokså folksomt under der, fordi der var det skygge og mye svalere enn utpå sandbankene. Til slutt kjente vi at det ikke gikk, vi måtte komme oss bort, kunne merke på kroppen at den sleit med varmen. Bedre å være fornuftig enn å falle om av heteslag.
Vi måtte vente en lang stund i sola før fikk vi en en buss, en varm buss, tilbake til senteret. Vår plan var at vi skulle sitte der til høyvannet nærmet seg, og ta en buss ut igjen. Men vi måtte bare innrømme at vi var helt uvel av varmen og hadde bedre av å få noe mere drikke, få avkjølt kroppen, og komme oss til hotellet. Det tok litt tid på senteret før vi turde kjøre tilbake til hotellet.
På vei tilbake fikk jeg øye på Boulangeri, bakeri/konditori. Måtte selvsagt innom og sjekke ut. Det ble noen små lekre kaker og litt fornuftig mat til dagen etter. Det er bare å innrømme det, noen av kakene var alvorlig gode, jeg skulle gjerne hatt flere 🙂
Vi fant ut at neste dag ville vi kjøre ut mot kysten og Bretagne, for det var i den regionen av Frankrike at hetebølgen slo minst ut, der var det «kaldest».
Lærdom: Hetebølger i Frankrike er ikke til å spøke med! Selv om du har hatt på hodet, og vannflaske i veska.