Denne dagen valgte å gå ut mot Bretagne, rett og slett fordi det var det kaldeste av de glohete stedene i Frankrike akkurat da.
Opprinnelig het dette området Armorica, som er keltisk og betyr noe sånt som; På havet. Området fikk keltisk språk fordi så mange briter innvandret på 400-500 tallet, de rømte fra anglere og saksere. Etterhvert ble det så mange briter at området fikk navn etter dem, Bretagne.
Bretonerne hjalp Vilhelm i slaget ved Hastings. År 1066 sitter fremdeles fast i knotten min fra historitimene. Men etterhvert kjempet de mot ham, og hans etterkommere. Bretonerne levde et liv i evig balansegang mellom England og Frankrike, dog i 1514 var det slutt. Fra da av var de definitivt underlagt Frankrike, pga et giftemål. Men fremdeles er veiskiltene tekstet på 2 språk.
Hvordan fant jeg småveiene. Jo jeg brukte GPS, forstørret kart og ba om rute i korte strekk, basert på navn jeg fant på kartet som kom opp på GPS. Dersom jeg ikke hadde gjort det på dette viset ville GPS desverre bare valgt korteste vei, og mest sannsynlig også bredeste. Istedet fikk vi de minste veiene og en fantastisk tur så langt ut mot kysten som småveiene gikk. Litt plundrete, men vel verd den flotte turen vi fikk.
Startet fra Granville, og satte kursen mot St.Malo. Fra den byen går det ferjer i mange retninger.
Før vi kom så langt, fant vi en fantastisk plass å ha lunsjen vår. Lunsjen var innkjøpt på bakeriet i Granville. Med litt mineralvann i vinglass og en godt brukt benk i skyggen, med en fantastisk utsikt, ja så var livet bare helt herlig.
Herfra kunne vi se ned på den lille byen som heter Cancale.
Plutselig oppdaget vi at om vi vendte hodet den andre veien kunne vi skimte noe. Heldigvis stod det en liten infotavle på parkeringsplassen og der stod det at man kunne se helt til Mont-st-Michel herfra, over 20 km borte. Det var veldig disig i havet den dagen, men vi skimtet noe som med litt godvilje lignet på siluetten av øya med klosteret.
Etter lunsjen kunne vi fortsette mot St. Malo, og da vi kjørte gjennom byen begynte vi å ane at noe var i ferd med å skje. Det var tåke som kom, men vi tenkte den ville forsvinne igjen i sola og varmen.
Vi så ikke mere til tåka da vi fortsatte videre den ytterste veien ut mot utsiktspunktet Cap Frehel. Veiene var både små og smale. Fra veien kunne vi se ut mot fyret og utsiktspunktet. Vi valgte å kjøre videre. Vårt mål for dagen var hotell i Lannion, enda lenger ute på Bretagnekysten.
SÅ kom tåka, den rullet inn og temperaturen falt fra 31 grader til 19 på et blunk. Og den grønne blomstrende verden ble veldig grå og disig. Vi burde vel egentlig tenkt over at det kunne skje, med den varmen over land, og det kalde havet, vi bor tross alt på utsiden av en øy med havet som nærmeste nabo.
Igjen fant vi oss ett Ibis hotell, via appen. Greit hotell, og en fin spasertur i byen. Utpå kvelden lettet tåka litt slik at temperaturen gikk fra rå havtåke til disig sommerkveld. Utrolig mye blomster over alt i byen, selv på parkeringsplassene, skulle gjerne hatt det slik i hjembyen.
Siden verden likevel ble noe stusselig og grå, kunne vi jo heller bruke den på god mat og drikke på en av de lokale restaurantene. Som sagt så gjort.
Dag 2 Bretagne
Det var fremdeles litt grått da vi startet vår andre dag i Bretagne. Denne dagen var målet vårt det vestligste punktet i Frankrike. Vi fortsatte å utforske alle småveiene, som ikke stod på kartet vi hadde kjøpt. Men som GPSen fant ut av etter «småvei-metoden» jeg beskrev tidligere.
Naturen vekslet veldig her ute ved «havgapet», eller som denne dagen, ikke hav å se. Havet kom tilbake senere på dagen, det var det med tidevannsforskjellen igjen. Nesten ikke et menneske å se på stranden, til tross for varmen.
Da jeg snudde meg bort fra stranden, fikk jeg se noen ungdommer som arbeidet flittig. Måtte sjekkes ut litt, det var altså blåskjellsortering og vasking. De havnet vel i en gryte og ble til Moules Frites på fransk.
Fra de flate sandynene bar det oppover igjen, og da kom også solskinnet tilbake. Vi stoppet ved et utsiktpunkt ved en liten kirke. Det var søndag og mange hadde kommet for å se gravene til sine kjære og pynte litt. Vi gikk derfor litt lenger bort og brukte ikke så lang tid på å ta noen bilder, før vi kjørte videre.
Selv om det var søndag var mennesker opptatt med viktige ting for livet sitt, og vi havnet bak to traktorer med åpne hestehengere bak, mange hester i hver henger for å si det sånn. Vi derimot fikk veldig god tid til å se på naturen rundt oss. Veien var for smal til noe annet, og hva gjør vel det når naturen er så flott.
Helt ut mot sjøen igjen og skilt med parkering og badestrand. Tid for ny pause. På denne stranden var det mange familier, med nister og barn som badet akkurat som hjemme. Og barn som hutret og skalv og hylte, akkurat som hjemme. Hvorfor, svaret fikk jeg da jeg tenkte jeg skulle vasse litt i det sikkert varme vannet. Der tok jeg skikkelig feil gitt, det var ikke varmt, søren det var akkurat som hjemme det også 😉
Egen øy med hus. Eller landfast, ikke godt å si. Men spesielt var det, og for dem som er herfra så lærer de seg sikkert å leve med den forskjellen, som jeg synes er så fasinerende.
Nye strender, nye småsteder og veier helt ute på fjellskrentene ned mot havet. Det vekslet veldig fort. Og alle steder blomstret det. Det bugnet av Hortensia, i alle farger, i hager i veikryss, over alt. Det er iallefall 3 store botaniske hager med Hortensia. Kanskje de er «nasjonalblomsten» til Bretagne. Tror jeg leste noe om det, men jeg og fransk, nei det er ikke det letteste, ikke i det hele tatt.
Vi nærmet oss det vestligste punktet i Frankrike og det ble en litt annen natur igjen. Med mer småstrender og steinete natur. I en liten by som het Radenoc stod det et skilt ut til en parkering. Herfra kunne man velge og vrake mellom gåturer ut til forskjellige mål. Vi tok med oss lunsjmaten og begav oss i vei.
Mens vi satt der så vi ut mot en annen øy, det så utrolig fint ut der. Så langt orket vi ikke gå. DA oppdaget vi at det faktisk kjørte biler ut dit. Det måtte finnes en vei. Målet etter lunsj var å finne den veien og komme oss ut dit.
Det var lettere sagt enn gjort, Etter litt omkjøringer, og kjøring mellom diverse hus, som ikke så helt lovlig ut, så fant vi frem. Og oppdaget at veien var laget for turister, med en flott parkering i enden, og masse infotavler. Vi var kommet til et naturreservat, som het Ile Saint-Laurent. Er du noen gang den veien med bil, så vær så snill å ta en tur ut dit. Det var så vakkert der, med havet rett ut. Jeg ble som dere skjønner helt betatt av denne naturen.
Det er heller ingen øy, det er en halvøy.
Klarte ikke finne ut av hva akkurat disse ringene betydde, hvor gamle de var osv. Men det så iallefall ut som de hadde lagt der en god stund.
Måtte sjekke om det var en dysse inne blant steinene. Det så ikke slik ut, så det var nok en helt naturlig steinformasjon. For dette området av Bretagne. I bakgrunnen av bildet er det lett å se at naturen er noe spesiell akkurat her. Veksling mellom de flate området og disse steinområdene.
Jeg vil tro at det kan være veldig mye vær og vind akkurat her, men denne dagen var det nesten vindstille og man kunne såvidt høre dunkene fra en fiskebåt et stykke fra land. Det gjorde godt å bare sitte der på kanten og høre og nyte den flotte dagen vi hadde fått. Naturen var også helt spesiell, selv om jeg på en måte kunne kjenne deler av den igjen i noen øyer rett på utsiden av Tromøy, nemlig Tromlingene.
Det var grønt, bølgende flatt, med lav og blomstrende vegetasjon… og noen kaninhull her og der.
Vi kom også over andre minnesmerker i naturen som vi lurte på hva var. Heldigvis var det godt merket med informasjonskilter. Forklaringen finner dere på bildet under.
Om dette faktisk er det vestligste området i Frankrike eller ikke, betydde ikke lenger så mye for oss. Vi tuslet rundt i en time eller to, og kjente på hvor heldige vi var som var der akkurat den dagen den var nesten damstille.
Utpå dagen sa vi farvel den opplevelsen, og tok raskeste veien videre mot Carnac, som var neste mål for turen vår. Se neste innlegg.