Lascaux-hulen er en hule med steinaldermalerier nær Montignac, Dordogne i Frankrike. Lascaux-hulen utgjør ett av de mest berømte funnene av hulemalerier. Maleriene tilhører den paleolittiske tiden, 17000 til 15000 år før vår tid. Men det kan også være eldre eller yngre. Ekspertene er ikke helt enige. Det vi også fikk vite under omvisningen var at grotten i tillegg skilte seg ut fordi den hadde så mange forskjellige farger på maleriene, i motsetning til mange andre grotter.

Grotten ble stengt av, og derfor bevart for ettertiden, av et jordskred som gikk omkring 13000 b.c.

Hulen ble gjenoppdaget ved en tilfeldighet av to gutter som var ute og gikk tur med hunden sin. Kortversjonen: Hunden løp ut etter en kanin og ble borte, guttene lette og fant da både hunden og hulen. Slik vi forsto det, hadde det en gang kort tid før dette gått et nytt ras som åpnet inngangen til hulen igjen.

Vi forsto på guiden at cro-magnon folket (tidlig europeisk moderne menneske) ikke bodde inne hulene. De bodde i «telt» i dalen på utsiden. Hulen var hellig.

Cro-magnon, de første 5 personene ble funnet i en annen hule i Dordogne i 1868. Senere har det kommet til funn fra flere steder i Europa.

Hva fikk meg interessert i akkurat denne hulen. Enkelt, de 6 mursteinene av noen bøker om steinalderkvinnen Ayla og hennes opplevelser, skrevet av Jean M Auel. Tror bok 1 kom på norsk i 1985, så det er jo en stund siden serien startet. Det var mye henvisninger til grotter, og hvor forfatteren fikk sin idè fra, mm. Men, jeg må bare si det, i boken bodde de i grotter, og jeg ble litt sånn skuffet over at nei, det gjorde de ikke det her, de bodde i sine små telt. Altså, men…. søren heller da 😉 Guiden var dog helt sikker i sin sak, ikke i denne hulen.

På bildet under kan dere se hvordan kunstneren faktisk bruker de naturlige forskjellene i fjellet til å få oksen til å nesten bli et tredimensjonalt bilde. Veldig spesielt.

Hulen ble som sagt oppdaget på på førtitallet, og ble ikke åpnet for allmenheten før 1948. Men allerede 1963 måtte man stenge ned hele hulen fordi karbondioksid fra de besøkende var i ferd med å ødelegge alle hulemaleriene.

Uansett alle hulene her var hvite. Årsaken var at de var av kalk, som solen naturlig nok aldri skinte på. Som guiden vår sa, det var jo meter på meter med hvite flater klare til å bli malt på.

Det tok over 10 år å lage en eksakt kopi av gangene i hulen og maleriene. Den ble åpnet 1983. Og det var den vi fikk gå i. Det er totalforbud mot å fotografere under omvisningen.

Etter at huleturen er ferdig kommer man inn i ett eget bygg hvor det er kopier av enkelte biter av hulen. Hver deltaker får utdelt et nettbrett hvor man selv kan finne frem til informasjon, og utdypende informasjon om det meste som angår hulen. Det er også egne rom med filmframvisninger mm. Prisen i 2019 var på 20 Euro, og med engelsk guide. Når du kjøper billetten kan du velge mellom diverse språk. Ut fra ditt valg får du vite tidene de forskjellige guidede turene starter. Godt organisert da vi var der.

Under fra en av veggene hvor man får se hvordan lagene er lagt oppå hverandre gjennom mange år. Hvilkene malerier som er bakerst og hva som er fremst. Husker ikke rekkefølgen, bildene under er derfor i en tilfeldig rekkefølge.

Dyrene som er avbildet er ofte urokser, hester og reinsdyr. Og vi ble forklart at årsaken til at det var så mye reinsdyr var rett og slett at naturen var veldig anderledes den gangen. Det så ut som høyfjellet i Sverige sa guiden. Hmmf, som norsk måtte jeg jo si sannheten, det ser sånn ut i Norge også gitt. Litt sånn høyfjellsvidder i sørnorge synes jeg bildet lignet på, det virket iallefall veldig hjemmekjent for oss to. Litt merkelig når vi så ut på den naturen som var der i dag. Istid og iskant langt sydover den gang i fjern fortid får ta skylden.

Dette er det eneste maleriet som viser en person, alle andre bilder er dyr eller abstrakte figurer. Det sies at dette viser et maleri av en mann som er drept av en bison, og at bisonen også er død, siden det går et spyd gjennom den. Ingen vet noe om hva fuglefiguren under betyr. Denne delen av hulen heter » the shaft».

Etter noen timer fra omvisningen startet, så valgte magen å si ifra at nå er det på tide med påfyll. Grei kafeteria, og selvsagt lå souvenirbutikken rett i nærheten den også. Jeg gikk nok ikke helt tomhendt derfra må jeg innrømme 😉

Vil du vite enda mer eller har lyst til å se stedet selv; lenken under gir enda mer informasjon og bilder om og fra Lascaux:

https://www.lascaux.fr/en/prepare-your-visit/visit-lascaux/international-centre-for-cave-art

Det finnes flere grotter i nærheten, jeg hadde inntrykk av at her var det bare å velge og vrake, men vi valgte Lascaux.

Cognac

Siden mor hadde fått viljen sin med hulebesøk, så fikk vel også far få et ønske oppfyllt. Ikke langt unna ligger Cognac, med alle sine destillerier og drueranker i km på km. Så dagen før Lascaux var vi innom mot Cognac.

For oss ble det Otard, selv om det var flere kjente merker på rekke og rad langs elven. Vi kunne vært med på en prøvesmakingsrunde, men ikke når man skal videre med bil. Eller som meg, unnskyld, ikke liker cognac. Samtidig, det var nok veldig mange som hadde vært på en runde og var i ferd med å avslutte, for så blide og glade mennesker skal man lete lenge etter 😉

Prisene, joda, det koster å være kar, selv i Cognac. Han valgte langt fra den dyreste flaska, men var veldig fornøyd med den han kjøpte.