Etter besøket i Lascaux var bare halve dagen gått, og vi var begge enige om at nå hadde vi fått nok av hetebølge. Vi satt en strek over planene våre og laget en ny. Mot fjellene, og kjøligere temperaturer. Vi tok korteste vei mot E70/A89 i retning St-Etienne, over en liten vei og ned i Rhøndalen. Videre mot Grenoble.
Det nærmet seg kveld og hotel ble bestillt og plottet inn på GPS. Jauda, den sendte oss inn i et byggefelt, ned en bitteliten vei, hvor harene skvatt i gresset og tilslutt kom vi til en bom og en demning. Det var garantert ikke riktig vei kjære GPS. Det begynte å mørkne, og skyene så litt skumle ut.
Ny plan, vi fant et sted som het Vizille, plottet det inn og håpet der kunne være et overnattingssted. Igjen småveier, så små at vi vurderte å snu, men vi kom ut av det, smøg oss forbi han som stod med hodet under panseret på bilen sin og så storøyd på at en bil med N-skilt. DA lurte vi fælt, men heldigvis kom vi videre og ned til Vizille og fant et lite krypinn. De første dråpene falt da vi tok inn bagasje og deretter ble det mange dråper, og lyn og torden.
Senere på kvelden ringte de fra det hotellet vi egentlig hadde bestilt og lurte på hva som hadde skjedd. Sa som sant var at vi nok hadde rotet oss litt bort og funnet en ny overnatting før tordenværet brøt løs. Til min store overraskelse sa damen; «Så flott, vi var litt bekymret for dere i dette været og vil skal selvsagt ikke trekke noe beløp når ikke dere overnattet hos oss». For en service!
Neste dag, 3.7.19
Vizille – en liten by, med en kjempestor borg. Ikno spesielt, bare et lite fransk sted. Veldig feil, det skjønte vi dagen etter under frokosten. Vizille er kjent som den franske revolusjonens vugge. På et møtet 21. juli 1788 møttes 491 personer for Trois Ordres du Dauphiné. Opprøret sprer seg videre og i juli 1789 stormes Bastillen. Resten er vel en meget kjent historie.
Frokostrommet hadde informasjonstavle så man kunne ikke unngå å få informasjon om historien til Vizille.
I tillegg hang det et stort kart, med mange flotte bilder fra steder det kunne være verd å besøke, og vi fant et sted som het La Grave, og spurte damen som serverte, hva hun mente. Jo det stedet virkelig var verd å besøke.
Damen gav oss en liten knappenål med beskjed om å sette den på kartet hennes. Altså hvor VI kom i fra. Det var ikke så mange fra Norge, og vi var nok de første fra sørlandet. Så i Vizille har vi satt merke etter oss, iallefall et lite knappenålshode 😉
Vi kjørte i retning av Torino i italia. Oppover bar det, og over en demning. Vi bare måtte stoppe å se på synet av overskuddsvannet som kom ut av en tunell. Det hadde regnet godt helt kvelden og natten, så jeg vet ikke om det ser slik ut vanlighvis.
Veien gikk videre oppover og til slutt kom vi frem til la Grave,som er et skisted. Nå var temperaten blitt mye mere levelig enn i nede på slettene i Frankrike. Helt herlig, for å være ærlig.
Vi fortsatte videre, og kjørte forbi en kafe og et liteveikryss. Vi la merke til en masse motorsykler og flere av dem kjørte inn den lille veien. Vi burde ha skjønt det allerede da 😉 Vi kjørte videre, men da vi snudde oss og fikk se hvor veien gikk og mc-folket kjørte, ja da snudde vi bilen også.
Et fantastisk grønt og blomstrende landskap før vi kjørte over col du Calibier. Har du ikke vært over her med bil eller MC, ja så legg turen over dette passet neste gang!
Ned igjen på den andre siden og her var landskapet like vakkert. Skulle jeg noen gang gå i alpene ville jeg ha valgt her eller Dolomittene. Desverre er den tiden over for meg… og mine bein. Men det er lov å drømme og ikke minst anbefale det til andre som kunne tenke seg å ta på seg sekken og gå en tur.
Fra toppen av fjellet bar det nedover mot litt bredere vei og i retning øst mot Modane. Valloire dalen var bare utrolig vakker den også.
Plutselig dukket det et stort bygg opp på toppen av et fjell. Dette er Fort Marie Theres… eller, ett av de 5 fortene som ble bygget oppe i 1500 meters høyde på begynnelsen av 1800 tallet. En rest av forsvarslinjene til «Huset Savoy» mot en mulig fransk invasjon.
På en plakat stod det også noe om Hannibal og elefanter. Så da var det vel over her han krysset Alpene på sin vei mot Italia.
Leste også noe om Via Ferrata de Devolo, altså djevelens jernvei/ferrata. Høres noe skummelt ut, vi tok bare bilveien videre vi.
Vi tok veien videre mot øst og tok av mot Mont-du-Cernis og grensen mot Italia. Kom til vannet; lac du Mont-Cenis, et fjellvann med disse fantastiske grønne og isblå fargene som brevann ofte har. Vakkert, men litt synd med oppdemmingen. Det ble lunsj i sol og vakker natur, sammen med noen australiere som også var på tur. Liten verden.
Etter lunsj kjørte videre, men da vi kom til den Italienske grensen skjønte vi at vi nok hadde kommet ut litt feil returnerte tilbake samme vei. Fantastisk feilkjøring, mitt lille hjertesukk.
Planen var å kjøre videre og over col d`iseran . Men der tok vi feil. Igjen. Det var omkjøring på omkjøringen, men til slutt kom vi frem. Dagen hadde gått fra solskinn til gråvær på turen dit. Og DA var veien stengt! HÆ. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg selvsagt vite hvorfor, og fant to unge jenter i en suvenirbutikk. På en blanding av engelsk, italiensk, fransk og tysk, pluss litt armer og bein, fikk vi svaret. Det hadde gått flere steinras pga mye nedbør. Og da jeg kom ut fra butikken, ja så begynte det jammen å regne litt til.
Da var det bare å returnere, som vanlig 😉 og vi kom oss i retning Alberville og litt til, før vi fant en overnatting i Aime`. Hva kan vi si om dagen, det var vel ikke helt den dagen ting gikk etter planen, men du verden så mye fin natur vi fikk se, sånn helt uplanlagt.