4 dagers tur 10 – 13. juni
Turen til vestlandet og hvordan Corona påvirket våre reisevaner.
Permisjoner og arbeidsledighet kan gi noen muligheter også. Muligheten til å reise, og se deler av norge på en tid av året da man vanlighvis ikke har ferie.
Vi ventet til det ble lettelser i nedstengningen av landet, for situasjonen var såpass alvorlig at det var en fordel å følge regjeringens påbud og henstillinger. Men i begynnelsen av juni var det altså mulig å reise litt innenfor landets grenser igjen. Vi startet fra sol og sommerfølelse på Tromøya, i retning Haukeli, onsdag 10.juni
Over fjellet og ned til Haukeli i nydelig solskinn, men ikke fullt så mye sommerfølelse lenger. Og vi fortsatte opp mot vidda. Snøsmeltingen var godt i gang, og selv så høyt oppe var det tegn til vår.
Det har alltid gått en smal vei uteom og over Vågslidtunnellen. Første gang jeg kjørte over der var i 1978. Så ble innkjørselen til veien stengt med stabbestein, men det var mulig å komme forbi med mc. Det ble de neste årene vår lille «hemmelige vei». Mener også at den var helt stengt en periode.
Men, da vi kom dit i 2020 var veien blitt skikkelig utbedret og åpen for trafikk, selv om det fremdeles var godt med snø.
Mye snø på de høyeste punktene over Haukelifjell, og sommerveien utenom Dyreskar var ikke åpen for året enda.
Videre over vidda og ned mot Odda, og som vanlig et stopp ved Låtefoss. Det er et utrolig flott skue når det er stor vannføring, slik som i begynnelsen av juni.
Rett etter Odda tok vi tok tunellen under Folgefonna, og hadde planlagt ferje fra Jondal til Tørvikbygd. Max uflaks, den ferja var innstilt noen dager. Det ble en skikkelig lang omvei på på mange timer, ferje fra Årnes til Gjermundshamn istedet. Heldigvis var vi langt fremme i køen, og kom med på første ferja.
Vel over kunne vi sette kursen for Norheimsund hvor vi hadde planlagt første overnatting. Etter et stykke kjørt ble det en voldsom lukt av gressløk i bilen, merkelig…. flere steder. Tilslutt fant ut det måtte ha vært ramsløk vi luktet, og riktignok, et stedsnavn vi så var svaret på våre funderinger.
Vi overnattet på historiske Sandven hotell i Norheimssund. Hotellet fra 1857 var under oppussing, men hadde likevel et rom til oss.
Siden det fremdeles var sol og fin temperatur, tok vi en rusletur i Nordheimssund, og fant et sted det var lov å spise, UTE. Men det var ikke mye sommertemperatur lenger da sola forsvant fra utebordet vårt 😉
torsDag 2
Vi våknet til nydelig vær.
Det var ikke akkurat billig rom vi fikk. Faktisk var det dyrere enn vanlig de fleste stedene vi bodde denne ferien… eller spiste et større måltid. Tror vi får gi Korona og de tøffe tidene for reiselivsbransjen en god del av skylden for akkurat det.
Ved frokosten fikk vi en ferdig oppsatt meny, og måtte velge mellom 2 forslag. Buffet var jo forbudt. OK, tøffe tider krever tøffe valg, sånn var det bare 😉
Deler av gårsdagens og dagens rute er merket med brune skilter for Najonal turistvei. De finnes en brosjyre som dekker alle 18 veistrekkene som er merket som turisveier, scenic routes.
https://www.nasjonaleturistveger.no/no/turistvegene
Denne brosjyren hadde en artikkel om Steindalsfossen, en spesiell foss der man kan gå bak fossefallet. Det var noen km tur/retur til fossen fra ca Nordheimsund, men fossen var vel verd turen.
Siden vi var veldig tidlig ute var vi helt alene og kunne bruke god tid. Er du i den retningen anbefales det å gjøre som oss, bruke litt tid der.
Videre langs fjorden i retning Valleviktunellen. Plutselig fikk vi se et skilt hvor det stod Folkedal. Ojsann, det er DET min amerikanske penne-venninne heter til etternavn. Og jeg vet familien emigrerte til Amerika, som det den gang het. Tenk om det var herfra familien kom… Kjørte innover en liten grusvei og fikk tatt en masse bilder. Som rett etter ble sendt over «dammen» til min venninne, og riktig nok, det var derfra de hadde emigrert.
For en fantastisk natur, tenk å reise derifra. Men, den gang kunne de ikke leve av utsikten, verden var nok litt tøffere i eldre tider.
Vi bestemte oss for å droppe å kjøre Valleviktunnellen, og heller kjøre rundt Espelandsdalen og over fjellet til Ulvik.
Så stille og vakkert, bare å nyte synet før vi kjørte videre over mot Ulvik.
Vel oppe hadde vi en fantastisk utsikt mot hvite fjell og et lysegrønnt vårlig landskap.
Denne gangen kan vi kjøre bro istedet for ferje. Hardangerbroa er utrolige 1438 meter, og ble åpnet 17.8.2013. Seilingshøyde 55 meter. På veien dit får vi muligheten til å se hele broa og fjorden under.
Ved broa er det rundkjøringer på begge sider, med eget lys. Ganske flott egentlig, det var nesten så jeg tok en ekstra runde rundt rundkjøringa bare for å se. Bompenger brua var ca 120 kr
Neste stopp er Måbødalen og vi tar en pause for å gå opp å se på den virkelig gamle veien opp dalen. Er veldig glad veien opp til Vøringsfossen er utbedret siden den gang 😉
Vøringsfossen har mange utsiktpunkter. I tillegg var flere under bygging, som vil være ferdig for de som reiser i 2021. Sikkert veldig spennende ut å kunne se fossen(e) fra mange vinkler.
Etter å ha brukt godt tid ved fossen var det videre over Hardangervidda, og til den opplevelsen kan jeg si at den besto for det meste av snø og mere snø, noen steder like høye brøytekanter som da vi senere kjørte over sommverveien Aurland – Lærdal.
Ved Geilo tok vi ned mot Aurlandsdalen, og på veien nedover går vi igjen fra hvitt til lysegrønt. Det var ikke lett å finne overnatting. Men til slutt fant vi en turisthytte som akkurat hadde åpnet. Grunnet Koronaregler og div, måtte vi selv holde sengetøy mm. Heldigvis hadde vi tatt med oss soveposer og litt ekstra av alt, bare sånn i tilfelle.
Spennende, litt nytt og mye gammelt.
Før middagen ble servert fikk vi god tid til en rundtur for å strekke beina litt. Vi var også innom den lille spesielle fjellkirkegården. Den var i bruk fra 1859 til 1911. Men også tidligere enn det ble det gravlagt folk her oppe. Det var ikke alltid man fikk tak i prest på gravferdsdagen, og da ble det satt ned en stokk mot kistelokket. Som senere ble tatt opp når presten kom og drysset jord ned på kisten. Slik det også ble gjort på øyer langs sørlandskysten, ettersom jeg husker. Bl.a. på Tromlingene.
Muren rundt gravplassen kan ses til høyre på bildet under.
Mens vi satt og hvilte ved hytta, hørte vi det buldret noe skikkelig på den andre siden av vannet, der veien gikk. Vi så noen stein som raste nedover fjellsiden, heldigvis godt unna veien under. På bildet over synes raset veldig godt.
For å skryte litt, selv om alt var nyåpnet for året og med litt forbedringspotensiale som man sier 😉 Det var en nydelig middag med veldig god soppsuppe, fjelløret og lun eplekake med is, nam nam. Ok det var ikke billig, men smakte iallefall veldig godt.
freDag 3
Igjen våknet vi opp til nydelig vær
Igjen måtte vi bestille maten vår dagen føre, og hadde heller ikke så mange valg. Mulig det også vil bli slik i 2021, iallefall slik det ser ut foreløpig ref Koronaregler.
Ned mot Aurland, Vassbygdvannet var helt damstille
Hmm, hva er det som dukker opp av vannet, på bildet under. Synes iallefall at det ene øyet jeg så, glodde litt på meg 😉 I tillegg til at det føltes som verden stod på hodet.
Ved Aurland – istedet for tunellen på 24,5 km tok vi over fjellet mot Lærdal. (Tunnellen er verd en tur den også, med de spesielle opplyste plassene, de fleste i en blåtone.) Veien over fjellet/tunnellen var åpnet for sommersesongen. Et stykke opp i bakken er det laget en «utsiktsbro», et sted man virkelig bør ta et stopp. Vi tok en tur ut på broa, for å nyte utsikten. Vanligvis er det nokså vanskelig å få parkert her i ferietiden. Men det var ikke så mye turister nå tidlig i juni måned. Ja bortsett fra mange motorsyklister som sikkert var på helgetur.
Rett etter utsiksbroen er det en god oversikt over veien videre opp til toppen.
Vel opp var det skikkelige brøytekanter mange steder. Noen steder mye høyere kanter enn på bildet. Men det er ikke alle steder det er mulig å stoppe, litt hensyn til andre bilister må jo utvises.
Det er spennende å oppleve høye brøytekanter i juni, men det er helt greit å komme ned til våren igjen, med blomster og grønnt, og fossende vann, istedet for frosset vann.
Vel nede og en god pause i Lærdalsøyri, med utsikt mot gammel bebyggelse på den andre siden. Husker hvor fælt jeg syntes det var med bybrannen januar 2014, hvor 42 bygninger ble totaltskadd og 60 bygninger skadet. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt.
Videre mot Øvre Årdal, bunkring 😉 på COOP’n og så videre opp, og fjellveien over mot Turtagrø. Med en liten matpause i det grønne, før det igjen ble litt mindre vår på toppen. Skal du den veien, husk det er bomvei. Bommen står på toppen, og der tar de kun kredittkort. Kan bli litt kinkig uten, og med mange biler i kø bak deg.
Blogginnlegg fra 2016, over Turtagrø. https://reisefryd.no/2016/08/10/rundreise-i-norge/
Det har iallefall gått både opp og ned på turen i dag, og nå skulle vi igjen oppover, over Sognefjellet. Ikke så langt etter Turtagrø er det en fin rasteplass på veien oppover mot toppen. Ta en liten spasertur og strekk på beina. Og få en flott utsikt tilbake over veien Turtragrø – Årdal, og ikke minst alle de flott fjellene. Det er tilogmed laget et hjelpemiddel slik at man ved å følge pilen kan finne navnet på de enkelte fjelltoppene.
Vel over det hvite Sognefjellet, tar vi av mot Stryn.
Vi kom oss helt ned til Oppstryn og fant oss en overnatting. Noe som ikke heller her var lett, vi var tydeligvis de første som leide oss inn dette året. Men vertskapet var sporty og sa gi oss en time og dere skal få en overnattingsmulighet….med enkel standard. Som sagt soveposer og ikno sted å lage egen varm mat, akkurat som på hytte dagen før. Helt greit for oss. Neste morgen var det varmt vann på varmtvannstanken, og vi kunne både dusje og vaske opp.
Ettermiddag og kveld ble brukt til en god tur langs vannet, og vi skjønner godt hvorfor utrykket Fagre Stryn blir brukt om området.
lørDag 4
Dagen starter med grått og tendenser til regn, men godværet kom heldigvis etter hvert.
Fra oppstryn mot Stryn, vider mot Norangsdalen. Tok en avstikker tur/retur Norangsdalen, den dalen er bare SÅ spesiell i både solskinn og grått vær.
Fra Norangsdalen i 2016. https://reisefryd.no/2016/08/04/rundtur-i-norge-16-2/
Derfra videre til Stranda og ferje over til Liabygda. Endelig kom solen frem, det ble plutselig litt mere farger over alt
Vi hadde tatt en råsjanse på at veien ble åpnet, og hadde flaks. Veien over Trollstigen var blitt åpnet kvelden før kl.18.00.
På det flate landet i Valldal ser vi åker etter åker med jordbærplanter. Det må komme utrolig mye norske bær herfra. Videre mot Trollstigen, og en liten pause ved Gudbrandsjuvet. Her var det skikkelig vannføring, og derfor et veldig flott skue.
Ser du veldig godt etter kan du se trollet under broa 😉
Så var det opp i snøen igjen. Årsaken til litt sen åpning i 20 var at det hadde gått snøras som måtte ryddes opp i. Og være sikker på at det ikke kom mer.
Vi parkerte bilen og tok turen ut til en utstikker som er laget for at man skal få en skikkelig god utsikt over veien og dalen. Veien opp Trollstigen er grei nok å kjøre, sier grei nok, for det er alltid mye å følge med på når man møter bobiler og busser på sin vei opp eller ned.
Men i eldre tider når det bare var sti, var utfordringene anderledes. Tror jeg har lest eller hørt at når man skulle ha krettur – kuer over fjellet, så bandt man dem sammen etter halen. Om det er sant eller ikke….ikke godt å si. Den stien kan fremdeles brukes for de som er spreke, og ønsker seg en utfordring.
Vi fulgte dalen, tok mot høyre inn i Romsdalen og mot Trollveggen. Pause på rasteplassen under veggen. Mens vi satt der begynte det å smelle og rumle. Igjen ras i fjellet, det er den tiden av året.
Rett etter kommer neste litt spesielle sted, Lillemannen og raset som som gikk sent på kvelden 5.9.2019.
Fra Romdalen kjørte vi videre til Lesja, hvor vi tok av fra hovedveien. Etter å ha beundret den vakre kirken som var over 250 år, kjørte vi videre og ny bomvei. Her betaler man ved bommen i forkant av veien. Slåpedalveien går over snaufjellet mot Vågåmo og gir et utrolig utsyn over fjeller og daler. På det høyeste er veien 1190 m.o.h.
På veien foran oss humpet en henger, full av sau. De skulle på sommerbeite, noen virket noe skeptiske til dette nye feriesteder, andre visste hva de gikk til og så veldig så spretne og fornøyde ut 😉 Vi kjørte bare videre.
Vi kom over ved Vågåmo, derfra tok vi over Valdres flya og ned mot Fagernes. Igjen ble det hvitt og høye brøytekanter. Vi hadde biltur og noen hadde skitur. Hver sin lyst.
Da vi nærmet oss Fagernes ble det en liten diskusjon, overnatte eller hjem til eget hus og god seng… etter noen dager i hytte og sovepose. Det ble å kjøre hjem via Gol, hønefoss, Lier og E18.
Evaluering av det valget; Det ble en lang dag med 16 timer underveis. Vi burde ha stoppa, og heller brukt søndagen også. Men etterpåklokskapen er dog den beste sies det.